Illustrasjon: Sven Tveit

Nå er handikapparkering kommunens ansvar

Kronikk. Parkeringsplasser tilrettelagt for funksjonshemmede kan bli historie dersom kommunene glemmer å stille krav om det i sitt planarbeid.
22.3 2019 08:34

 

Hvor mange tilrettelagte parkeringsplasser skal det være – hva er et ‘tilstrekkelig antall’?

«Hva bør vi takke funksjonshemmede for? Ledig parkeringsplass rett utenfor  butikkdøra!» Dette kunne vi nettopp lese i en vitsebok for barn.

Hvis vi legger den moralske forargelsen til side, viser vitsen at parkeringsplasser tilrettelagt for bevegelseshemmede har blitt en selvfølge i Norge. Dette kan imidlertid nå bli historie, dersom planmyndigheten i kommunene ikke følger godt nok med.

Byggteknisk forskrift (TEK) har siden 1997 hatt krav om parkeringsplasser tilrettelagt for bevegelseshemmede i nærheten av byggverk. I Byggeforskrift 1987 var det ikke direkte krav om «handikapparkering», men kravet om gangatkomst egnet for orienterings- og bevegelseshemmede, gjorde at egnede parkeringsplasser havnet nær inngangen til bygninger.

I TEK17, som ble fullt ut gjeldende fra 1. januar 2019, kan kravet om tilrettelagt parkeringsplass likevel være svekket. Bestemmelsen er som følger:

«Bygning med boenhet med krav om heis, byggverk med krav om universell utforming og uteareal for allmennheten, skal ha tilstrekkelig antall parkeringsplasser for forflytningshemmede der det er stilt krav om parkering i eller i medhold av plan- og bygningsloven» (TEK17 § 8-8).

Ansvaret for å kreve tilrettelagt parkeringsplass er altså nå overført fra staten til kommunene.

For å legge merke til endringen, må teksten finleses. Å forstå konsekvensen av bestemmelsen forutsetter at bygningsregelverket er godt kjent. Nøkkelen ligger i denne formuleringen: « … der det er stilt krav om parkering i eller i medhold av plan- og bygningsloven.»

Har plan- og bygningsloven krav om parkering? Nei. Har TEK17 krav om parkering? Nei. Hvor kan det da stilles krav om parkering «i eller i medhold av plan- og bygningsloven»? Utelukkende i kommunale planer!

I klartekst betyr dette at planmyndigheten i kommunen må huske på å stille krav om parkering i kommune- eller reguleringsplanen. Dersom kommunen ikke stiller krav til parkering i slike planer, er det heller ikke offentlig krav om parkeringsplasser tilrettelagt for bevegelseshemmede. Dette gjelder også for boligområder.

For å aktivere kravet i TEK om tilrettelagte parkeringsplasser for bevegelseshemmede, må kommunen altså stille et konkret krav om parkering i arealplanen. Det er ikke tilstrekkelig at kommunen forventer at det for eksempel er i butikkeiers egeninteresse å anlegge parkeringsplass.

Det er heller ikke tilstrekkelig å sette av et areal til parkering i arealplanen: Å angi et reguleringsformål (parkering) vil bare si at man åpner for en mulig bruk av arealet, og er ikke et krav om at arealet må opparbeides til dette formålet.

Det er først når kommunen krever parkering at TEK17 krever et tilstrekkelig antall parkeringsplasser tilrettelagt for bevegelseshemmede. De tilrettelagte parkeringsplassene skal være nær hovedinngangen, ha tilfredsstillende belysning og være tydelig skiltet og merket.

Men hvor mange tilrettelagte parkeringsplasser skal det være, det vil si hva er et «tilstrekkelig antall»?

Veiledningen til TEK17 sier bare at mindre enn én ikke er tilstrekkelig. Dersom kommunen mener at én tilrettelagt parkeringsplass ikke er tilstrekkelig, må den selv spesifisere et antall eller en andel av det totale antallet.

Denne endringen i regelverket i TEK17 er gjort for å gi kommunene større fleksibilitet i utforming og revidering av kommune- og reguleringsplaner. Da må også kommunene være seg sitt ansvar bevisst, for eksempel ved å innarbeide et punkt om parkering i sine sjekklister for planarbeidet.

I boligområder kan hensyn til trafikksikkerhet og gode uteoppholdsareal komme i konflikt med bevegelseshemmedes parkeringsbehov. Ikke sjelden prioriteres areal til uteopphold framfor parkering.

De store byene er i ferd med å innføre bilfrie sentrumsområder og fotgjengerprioriterte byrom. Dette er vel og bra. Men dersom bevegelseshemmede skal kunne delta i det nye, bilfrie bylivet, må de ha muligheten til å komme seg dit. Motstridende behov må derfor synliggjøres og avklares i planprosessen, gjennom involvering av ulike grupper og i dialog med råd for funksjonshemmede.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Karine Denizou, seniorforsker ved SINTEF Byggforsk

 

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.