Illustrasjon: Sven Tveit

Alle innvandrere blir integrert til slutt

Kronikk. Journalister, politikere og forskere har to ting til felles på temaet innvandring: Et kort tidsperspektiv og fullt fokus på problemene.
5.4 2019 07:57
Frykten for at det norske blir borte, dempes når den andre generasjonen tar opp i seg det norske.

For 50 år siden flyttet mange nordlendinger til Steinberg, det lille tettstedet i Buskerud der jeg vokste opp. De samlet seg på det nye byggefeltet, hadde egne fester på Folkets Hus og møtte en viss skepsis hos de innfødte.

Folk fra Nord-Norge er slik og slik, fikk vi barna høre. Men for oss spilte det liten rolle. Ungene deres gikk i klassen vår. De var Johnny og Tove, ikke representanter for en gruppe. Integreringen gikk fort for nordlendingene, også for den første generasjonen.

Et tiår etter kom tyrkerne. Da var skepsisen større. De ble oppfattet som mer annerledes enn oss. Historiene om dem var mer kritiske. Jeg tror ikke det var fordi de snakket et annet språk, hadde en annen religion eller fordi de gikk pussig kledd i dressjakker midt på vinteren. Det var heller det at det bare var menn. Voksne menn som bodde sammen i brakker ved sementfabrikken, ikke i kjernefamilier i hus. Flatene for kontakt ble dermed langt færre.

I dag har mine tantebarn på Steinberg venner med tyrkiske foreldre. Og vietnamesiske, for de var den tredje gruppa som kom. De omtaler ikke sine venner som tyrkiske, vietnamesiske eller innvandrere. Det er Ahmet og Mai fra klassen. I andre generasjon er forskjellene ikke så viktige, for likhetene er blitt så store.

Journalister, politikere og forskere har to ting til felles på temaet innvandring: Et kort tidsperspektiv og fullt fokus på problemene. Dermed handler innvandringsdebatten om de siste ankomne folkegruppene og deres problemer som nye i landet.

Derfor er det knapt noe forskning på de 22.000 filippinerne i Norge. De har vandret inn siden 70-tallet, først sjøfolk på norske skip, nå mest som helsepersonell. Heller ingen taler eller artikler om manglende integrering, kriminalitet, arbeidsløshet eller alle de andre innvandringstemaene. Det er fordi filippinerne klarer seg bra.

Chilenerne fikk mye oppmerksomhet av mediene da de kom flyktende fra diktaturet på 70- og 80-tallet. Men så har det blitt stille. Når vi snakker om flyktningproblemet i dag, blir chilenerne holdt utenfor, selv om de er et godt eksempel på hvor bra det kan gå. De har spredt seg utover og giftet seg inn i samfunnet, har høy sysselsetting og ligner nå på oss som har bodd her lenge.

Vietnamesere kom som en bølge av flyktninger. I dag bor det 14.000 av førstegenerasjonen i Norge. Religion, språk og kultur er svært forskjellig fra det norske. Men vietnameserne er kroneksemplet på integrering av flyktninger. De er i jobb, ungene deres tar høy utdanning og har ofte norske navn. Derfor er heller ikke vietnamesere inkludert i politiske taler, avisartikler og studier av flyktningproblemet. De har klart seg for godt.

De sist ankomne får oppmerksomheten. Det er somaliere, afghanere og syrere vi snakker om nå. Begrepet flyktninger rommer i praksis ikke alle flyktninger, men de sist ankomne, de som ennå ikke har blitt innlemmet eller selv har lemmet seg inn i det norske samfunnet.

Vår innvandringshistorie går noen tusen år tilbake, da folk fra sør med kompetanse på landbruk og verktøylaging vandret inn i Norge. Det ga framskritt. Siden har det gått slag i slag.

Det store verket Norsk innvandringshistorie, som kom ut for noen år siden, gir lange perspektiver. At Norge er formet og endret av innvandrere, som brakte ny teknologi, ny business, ny mat, nye tradisjoner. Innvandrede prester, slaver, håndverkere og kjøpmenn forandret landet. Det norske forsvant ikke, men utviklet seg til et kristent land fullt av bønder, et samfunn med handel, gruver og industri.

Men det typiske for innvandring – enten folk slår seg ned for godt, jobber her i en periode eller flykter hit med håp om å vende hjem – er at det skaper uro i samfunnet. En stund, ofte én generasjon. Det oppstår bekymring om ressurser, fortrengning og verdier.

Derfor er det lange perspektivet på innvandring beroligende. Det går over. Frykten for at det norske blir borte, dempes når den andre generasjonen tar opp i seg det norske, når de kombinerer foreldrenes matvaner, religion og tradisjoner med norske kjøttkaker, norsk sekularisme og norsk julefeiring.

Uroen er normal. Integreringen er like normal. For noen folkegrupper går det raskere enn for andre. Men statistikk for religionsutøvelse, fødsler og utdanning viser at andre generasjon innvandrere blir som oss: Lunkne til guder, med få barn og mye skolegang.

Det kan selvsagt gå galt. Om grupper av innvandrere blir integrert inn i de gruppene i samfunnet som mangler økonomisk og sosialt fotfeste. Det skaper nye spenninger og uro.

Så derfor kan vi ikke bare vente på at det går av seg selv. Jo da, hvis vi legger an et langt nok perspektiv, men ikke hvis vi vil hjelpe folk som flykter fra krig og nød. Ikke hvis vi har omsorg for den første generasjonen. Ikke hvis vi har behov for arbeidskraften deres akkurat nå. Og heller ikke om vi vil dempe uroen som følger med innflytterne.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!