Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Barn i barnevernet er vårt felles ansvar

Som nytt barneombud har jeg valgt ut fire satsingsområder for de neste tre årene. Å arbeide for å bedre situasjonen for barn og unge i barnevernet, er ett av dem.

Ja, et godt barnevern koster penger. Men det gjør også ødelagte liv.

Det er et stort behov for et løft i barnevernet. Barnevernet har de siste årene fått flere oppgaver. Flere barn med store utfordringer skal få hjelp i barnevernet, og i tillegg øker antallet bekymringsmeldinger. Vi har flere tilsynsrapporter og utredninger som viser nedslående forhold.

Jeg har derfor satt meg to mål i arbeidet for de sårbare barna i barnevernet. Det første er å styrke barnevernets kompetanse og ressurser. Det andre er at barn under barnevernets omsorg skal få riktige tiltak med god kvalitet.

For å få til dette, må både stat og kommune komme mer på banen. Mitt inntrykk er at ansatte i barnevernet gjør så godt de kan med lite ressurser.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstads svar på utfordringene i barnevernet er økt kompetanse. Sakene i barnevernet er ofte komplekse og vanskelige, med saker der barn og familier ofte har sammensatte problem. Men i motsetning til barnehage og skole, finnes det i dag verken kompetansekrav eller bemanningsnorm. Jeg er glad for at et bedre barnevern nå er høyt oppe på statsrådens agenda. Men komplekse arbeidsoppgaver krever også god bemanning. Høy kompetanse alene gir ikke et mer robust barnevern.

En rapport fra VID Vitenskapelige Høgskole på oppdrag for Bufdir, viser at barnevernsansatte selv mener at en håndterbar arbeidsmengde er det viktigste tiltaket for et forsvarlig barnevern. De ansatte har også selv organisert seg gjennom kampanjen #heierna for å vise politikerne hvor skoen trykker. Budskapet er at flere hender gir et bedre barnevern.

Hvilke konsekvenser har det egentlig at de ansatte ikke har nok hender? Det betyr i realiteten at bekymringsmeldinger ikke blir fulgt godt nok opp. Barn kan bli værende i uholdbare hjemmesituasjoner altfor lenge. Å følge opp bekymringsmeldinger på en god måte er tidkrevende. Ofte er det bare et lite tegn om at noe er galt hjemme, et tegn det tar tid og tålmodighet å følge opp. Barn trenger trygge og stabile voksne for å dele. Høy turnover blant ansatte gjør dette vanskelig.

Helsetilsynets gjennomgang av 106 enkeltsaker fra januar i år, vekker bekymring. Gjennomgangen viste at opplysninger fra barn knyttet til vold og omsorgssvikt, ikke ble fulgt opp slik det skulle. At barn ikke ble snakket med, eller ikke ble snakket med på en god måte, gikk også igjen som en svikt i sakene som barnevoldsutvalget gikk gjennom for få år siden (NOU 2017:12).

Utvalget avdekket dårlig kvalitet i tjenestens arbeid med barn og unge som er utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. De uttrykte stor bekymring for at kvaliteten i tjenesten varierte fra kommune til kommune.

Er mangel på bemanningsnorm svaret på hvorfor barnevernet ofte er taperen når kommunen skal prioritere? Det vet jeg ikke. Men bemanningsnorm eller ei – kommunene må sørge for at barnevernet faktisk er i stand til å gjøre jobben sin. Jeg føler meg dessverre ikke trygg på at alle kommunene tar dette ansvaret i dag.

Her har kommunene en viktig jobb foran seg. Det er kommunestyret som har det overordnede ansvaret for å kontrollere tjenestene i sin kommune. Rådmannen er ansvarlig for at tjenestene er i tråd med de kravene som er satt i lov, forskrifter og instrukser.

Undersøkelser viser at kommuner som jobber godt med faglig utvikling av barnevernet og samordning av tjenestetilbud, har en politisk og administrativ ledelse som er tett på arbeidet. De er gode på å vurdere kvaliteten i egne tjenester og stiller klare forventninger. Det er viktig at kommunen har god informasjon om forhold som påvirker kvaliteten i barnevernet.

Det er et stort offentlig engasjement fra foreldre og andre med krav om bedre kvalitet i skole og barnehage. Dette gjelder dessverre ikke for barnevernstjenesten. Den skal hjelpe og beskytte sårbare barn som ikke har mulighet til å heve stemmen i det offentlige rom. I mangel av disse stemmene, er det derfor svært viktig at våre politikere sørger for at tjenesten til enhver tid holder den kvaliteten vi kan forvente. Det gjelder også lokalpolitikere.

Ja, et godt barnevern koster penger. Men det gjør også ødelagte liv. Barn som utsettes for omsorgssvikt, vold eller overgrep kan få store utfordringer i livet. Forebyggende arbeid og tidlig innsats er ikke bare floskler.

Jeg forventer at kommunene følger opp, og prioriterer deretter. Et godt arbeid i det kommunale barnevernet er avgjørende for å lykkes bedre på dette enn vi gjør i dag.