Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Mer positive til flyktninger lokalt enn nasjonalt

Alle flyktninger bosettes i et lokalmiljø. Da er det underlig at integrering oppleves mindre problematisk der enn på det abstrakte, nasjonale planet.

Det ser ut til at det ofte går bedre med integrerings-arbeid lokalt enn man kan få inntrykk av i den nasjonale debatten.

I likhet med mange av Kommunal Rapports lesere, pleier jeg å nyte morgenkaffen mens jeg lytter til Politisk kvarter i NRK P2. Første dag etter påskeferien var intet unntak. Denne morgenen skvatt jeg i stolen over det jeg hørte.

Jonas Gahr Støre og Erna Solberg diskutere et nytt forslag fra Arbeiderpartiet om at kommunene bør få mer å si i spørsmålet om bosetting av flyktninger. Dette støttet ikke regjeringen, ifølge statsministeren, fordi kommunene ville be om flere flyktninger enn hva regjeringen ønsker.

Støre på sin side holdt fast ved at staten fortsatt skal avgjøre hvor mange kvoteflyktninger Norge skal ta imot hvert år.

Det var dumt, tenkte jeg, at denne diskusjonen mellom Norges to mest sentrale politikere med én gang utartet til den samme debatten som vi har hørt tusenvis av ganger før – om flere eller færre flyktninger til Norge. For det hadde vært interessant å høre mer om hva statsministeren og lederen for Norges største parti tenker om den lokale siden av disse saksfeltene.

Det diskuterer vi nemlig sjelden. I alle fall hvis vi skal tro data mine kolleger og jeg har samlet inn i Norsk medborgerpanel ved Universitet i Bergen.

I fjor på denne tiden gjorde vi et snedig eksperiment, som avdekket et oppsiktsvekkende mønster i holdninger til både flyktning-, innvandrings- og integreringspolitikken. Vi har presentert noen av disse funnene på akademiske seminarer, men de vitenskapelige artiklene er fremdeles ikke helt gjennom fagfellevurderingsprosessen. Så dette er fersk innsikt som få foreløpig kjenner til.

Det vi gjorde, var å dele deltakerne i studien i to tilfeldige grupper, slik man gjør i en kontrollert randomisert studie. Den gruppen ble stilt standardspørsmål om holdninger til flyktninger og innvandrere. Disse spørsmålene har nesten alltid et uttalt eller underforstått nasjonalt perspektiv.

Det nye vi gjorde, var at vi ba den andre gruppen tenke lokalt, på sitt nærmiljø. For eksempel ble gruppen som ble bedt om å tenke ut ifra det vanlige, nasjonale perspektivet, spurt om de trodde det kom til å gå bra med integreringen av flyktninger i Norge. Den andre gruppen ble spurt om akkurat det samme, bortsatt fra at de skulle ta stilling til om det kom til å gå bra lokalt.

Gjennomgående fant vi at gruppen som ble bedt om å tenke på spørsmålene i et nasjonalt perspektiv, var mer negativ, mens de som ble bedt om å tenke på sitt eget nærmiljø, var mer positive.

Ikke bare det, men da vi spurte om hvordan deltakerne i panelet oppfattet debatten om flyktninger og innvandring, fikk vi helt forskjellige svar på akkurat de samme spørsmålene – avhengig av om referansepunktet var den nasjonale eller den lokale debatten.

Den lokale debatten om flyktninger og innvandring ble oppfattet som roligere og mindre opphetet enn den nasjonale. Den var mer objektiv og mindre partisk. Videre var det flere som opplevde den lokale debatten som mer løsningsorientert. Den nasjonale debatten var de mer tilbøyelige til å beskrive som konfliktorientert.

Er ikke dette fascinerende? Alle flyktninger bosettes jo i et lokalmiljø. Er det ikke da underlig at integrering oppleves som betydelig mindre kontroversielt og problematisk der hvor flyktningene faktisk befinner seg, enn på det abstrakte nasjonale plan?

Til sjuende og sist er jo det nasjonale ved nødvendighet summen av alle våre nærmiljø. Rent logisk skulle det ikke være mulig at det går tålig bra med integrering i nærmiljøene, men betydelig dårligere nasjonalt.

Vi vet ikke alt om hvorfor det er slik ennå, men i det pågående forskningsprosjektet IMEX «Forestillinger om og erfaringer med flyktningkrisen» ledet av sosiolog Susanne Bygnes og finansiert av Forskningsrådet, gjorde vi tidlig en viktig oppdagelse.

I en studie gjennomført i mars 2016 fant Bygnes og jeg, sammen med sosialpsykolog Hege Høivik Bye og statsviter Stefan Dahlberg, at lokalbefolkningens motstand mot etablering av asylsentre i de lokalmiljøene som opplevde dette under flyktningkrisen, ble kraftig redusert umiddelbart etter at sentrene var etablert. Det samme skjedde ikke i de lokalsamfunnene som ikke opplevde etableringen av et senter hos seg. Forestillingene om hva som ville skje ved etableringen av et asylsenter i nærmiljøet, var mer negative enn erfaringene.

En deltaker i ett av flere lange dybdeintervjuer prosjektet har gjennomført, uttalte treffende at det var som om nærmiljøet trakk et kollektivt lettelsens sukk etter etableringen av senteret. Erfaringen var at livet gikk videre omtrent som før. Den store forandringen som var forventet, uteble.

Vi tolker ikke dette som at lokalsamfunn alltid vil bli positive til asylmottak i nærmiljøet. Men vi er ganske sikre på at det betyr at lokalbefolkningen tar inn over seg det som skjer med bosetting og integrasjon lokalt, og ikke forholder seg til disse spørsmålene på ideologisk autopilot.

Det betyr i sin tur at det arbeidet som gjøres i kommunene før, under og etter mottak av flyktninger, er svært viktig. Vi forskere har mer igjen å gjøre før vi kan konkludere med sikkerhet om mye av dette. Men det vi ser så langt, tyder på at det ofte går bedre med mottaks- og integreringsarbeid lokalt enn man kan få inntrykk av i den nasjonale debatten.