Illustrasjon: Sven Tveit

Hvem får veien oppkalt etter seg?

Kronikk. Det er viktige menn som får navnet sitt på veiskilt. Men på Steinberg i Nedre Eiker blir en helt vanlig kvinne hedret, nettopp fordi hun er en helt vanlig kvinne.
7.6 2019 08:05
En vanlig tradisjon er å gi veier navnet etter viktige personer. Det skjer ikke uten kontroverser.

I neste uke skal jeg på høytidelig åpning av en vei. Den ligger på tettstedet Steinberg. Veien må døpes om nå som Nedre Eiker kommune skal avlives og gjenfødes som en del av Drammen. Statens kartverk krever nytt unikt gatenavn, slik at nødetatene ikke rykker ut til feil vei.

Vi tar ikke lett på veinavn i Norge.

I bygda Votlo på Osterøy har de krangla i generasjoner. Noen mener bygda heter Vatle, mens det offisielle navnet er Votlo. Veiskilt blir satt opp, revet ned, rettet på med tusj, renset og tagget igjen. Navnet på bygda, veier og familier blir skrevet på flere måter: Vatle, Votlo, Wotle, Wahtle og Votle.

Mange norske navn er gamle, men ble først dokumentert i dansketida. Derfor kryr det av unorske w-er, h-er og vokal-krumspring i etternavn og stedsnavn. 

Da danskekongen tok styringen fra år 1450, var ikke Norge tegnet opp. Danske offiserer ble sendt ut i landet for å lage militære kart. De spurte lokalbefolkningen om hva stedene og veiene hette. Flere ting skapte kaos, ifølge navnehistorikerne. Det fantes ingen strenge skrivemåter på den tida, verken på norsk eller dansk – så navn ble skrevet ned hipp som happ.

Noen av offiserene hadde interesse for språk og skrev ned den norske uttalen av stedsnavnene, mens andre forsto ikke dialektene og skrev ned det de trodde de hørte med dansk skriftmåte. De norske bøndene kunne ikke lese og fikk ikke sjekket om navn ble skrevet riktig ned i de offisielle papirene.

Slik ble navnet Stein til Steen, Dal til Dahl, Krok til Krogh, Eikaberg til Ekeberg.

Dansk ble sett på som finere, derfor var det ikke uvanlig for nordmenn å fordanske selv. Slik ble gården Verkland omdøpt til Wergeland. Og Kristiansen ble ofte Christiansen.

Mange nye veinavn har kommet til etter dansketida. En vanlig tradisjon er å gi veier navnet etter viktige personer, folk som det lokale kommunestyret mener fortjener en plass i historien og navnet sitt på et skilt.

Det skjer ikke uten kontroverser. For eksempel når noen foreslår at nobelprisvinneren i litteratur og høyt elsket forfatter, Knut Hamsun, skal få navnet sitt på en vei. Det gikk gjennom i Bodø, Kongsberg og Raufoss, men i Oslo blir forslaget stemt ned hver gang. Nazisten Hamsun stopper hedringen av forfatteren Hamsun.

Både i Mandal og Oslo gikk debatten om det er riktig å oppkalle en vei etter forfatter og antroposof Marta Steinsvik. Ja, sier de som vil ha flere kvinner på gateskiltene. Ja, sier de som legger vekt på samfunnsengasjementet hennes. Nei, sier Antirasistisk Senter, som peker på at hun angrep katolikker og jøder i bøker og foredrag.

I noen år bodde jeg i Biskop Heuchs gate i Oslo. Det var en plage. Fordi sønnen til en kjøpmann Pedersen heller ville hete Heuch, måtte en hel gatebefolkning stave navnet hver gang vi oppga adressen. Men selve biskopen var ikke mer sympatisk enn Marta Steinsvik. Han brukte sin tid på Stortinget til å kjempe mot kvinnefrigjøring og mente stemmerett for kvinner ville gjøre oss til «vanskapte misfostre». Ikke en sjarmerende fyr, men viktig. Så han fikk et veiskilt.

Nei, da er det bedre med navnet på veien som skal døpes på Steinberg. Det blir Borgine Sofies vei.

Og hvem var det?

Hun er min oldemor. En helt vanlig kvinne, født i 1868 og død i 1941. Og det er det vanlige som har gjort Borgine Sofie verdig et gateskilt.

Steinberg ligger ved Drammenselva, der mennene jobbet som tømmerfløtere. Borgine Sofie bodde hele sitt liv få meter fra elva. Hun var datter av en fløter, gift med en fløter og mor til fløtersønner. Det var et strevsomt liv, med ustabile inntekter som ble spedd på med kyr, høns og grønnsakshage.

Tre av barnebarna hennes lever i dag. De forteller at Borgine Sofie var stillfaren og arbeidsom. Hun hadde ikke mye fritid, men gikk i bedehuset og avholdslosjen.

Det er et av oldebarna som foreslo Borgine Sofies vei, når det først var nødvendig med et nytt navn. De vanlige kvinnene og mennene finnes ikke i historiebøkene. Der handler det om forfattere, biskoper og godseierne som eide tømmeret, og de som hadde råd til å bygge med det.

Men familiene husker. Ikke oldemødrene som døde før vi ble født, men arven etter dem. Stoltheten over familien, eplehagen hennes som ble delt opp og der familien fortsatt bor, nøysomheten, arbeidsomheten og bidraget til lokalsamfunnet.

Det er flott at sliterne og kvinnene inntar veiskiltene. Men har hun ikke et etternavn, lurer dere kanskje på?

Jo da, det er Øen, men Øenveien finnes allerede. Selv synes jeg det er like greit uten. Fordi det gamle familienavnet Øya forsvant da en dansk offiser skrev det ned som Øen.

Borgine er dessuten et navn som går i glemmeboka. Nå er det ifølge SSB bare fire kvinner eller færre som heter det. Kanskje noen småjenter får navn etter veiskiltet?

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!