Illustrasjon: Sven Tveit

Når du blir gammel og ingen vil ha deg

Kronikk. Eldre etterspør ikke verdighet, men et liv med innhold, som deg og meg.
14.6 2019 08:08
Selv om Alta ligger ved havet, blir det ikke noe hav å se fra sykehjems-vinduene.

De fleste syke er eldre. Men samtidig har vi en tendens til å glemme at de fleste eldre er friske. Det finnes mengder med eksempler på eldre som fortsetter i arbeid lenge etter at de har nådd alminnelig pensjonsalder.

Konrad Adenauer var tysk forbundskansler fra han var 73 til etter fylte 87 år, og regjerte med betydelig autoritet helt fram til sin avgang.

Kong Haakon hadde vært statsoverhode i Norge i 52 år da han døde 21. september 1957, 85 år gammel. Fra han gled på badegulvet og brakk lårhalsen, gikk det raskt nedover, for lenket til sengen tapes raskt både krefter og kreativitet.

Det gir grunn til ettertanke at mennesker bare unntaksvis ser ut til å miste evnen til å tenke klart så lenge det stilles mentale krav til dem, også når de når svært høy alder.

Olav Thon (snart 96), som fortsatt leder sitt forretningsimperium med stø hånd, gifter seg denne måneden med sin Sissel Berdal Haga (78), uten planer om å slutte å arbeide.

Som tilsynslege ved et sykehjem i Alta på 80-tallet, opplevde jeg hvordan de eldre beboerne gradvis syknet hen og tapte interessen for livet utenfor, som de heller ikke hadde særlig tilgang til. Skillet mellom ukedagene forsvant, og etter hvert ble det vanskelig å skille måneder og år fra hverandre også.

Endringene jeg kunne studere, skyldtes ikke mangel på mat, pleie eller medisiner, for både kosten og det daglige stellet var bra. Derimot var det lite nytt å ta seg til på de hvitmalte rommene, som var til forveksling lik hverandre.

Sykehjemmet var imidlertid så heldig å ha hospiterende sykepleiestudenter. To av disse kom opp med den kreative ideen å leie en buss, som de lot sykehjemsbeboerne få tilgang til. Tiltaket pirret nysgjerrigheten min, så sammen med både beboerne og studentene satte jeg meg inn i bussen og tok del i en flere timers sightseeing i min egen hjembygd.

Under turen skjedde noe forunderlig. Personer jeg hadde trodd at led av langt framskreden aldersdemens, startet å peke på bygg de ikke tidligere hadde sett, og begynte å snakke med hverandre om alt nytt som var kommet til.

«Tenk at det er bygd så mange hus i Kaiskuru, der det før var bare skog!» sa kvinnen på 87 år til sidemannen på 91. På rommet sitt hadde hun holdt sengen gjennom dagen, og bedt om noe å sove på når kvelden kom.

Den nye broen over Altaelva ble behørig omtalt av ellers sengeliggende sykehjemsbeboere, og seg imellom drøftet 80- og 90-åringene ved Alta sykehjem om demningen i Sautso burde vært bygd eller ikke. Mennesker snudde og strakte seg over seterygger, det ble pekt og gestikulert, helt til bussturen var over.

Moren vår startet å arbeide i helsevesenet i 1951, like etter avsluttet sykepleierutdanning. Hun hadde kommet til Alta fra Halden julen 1950, og begynte kort tid etter på kontoret til bygdas eneste distriktslege.

Når legen ikke selv kunne forlate kontoret, fordi venterommet måtte tømmes først, syklet moren vår på grusveiene i distriktene rundt Alta, til Tverrelvdalen, Nerskogen eller Kvenvik for å se til pasienter som trengte hjelp. Slik kunne hun oppleve at det syke barnet ikke lenger var i live ved ankomst. Også foreldrene forsto at med knappe ressurser lot ikke alle liv seg redde.

Moren vår sluttet å arbeide etter drøye 40 år i helsevesenet, men har klart seg bra hjemme inntil for få år siden. Hun har vært vant til å leve et sosialt liv, med mange besøkende, og ved å reise rundt i verden så lenge helsen tillot det. For snart tre år siden ble hun enke, og trengte deretter sykehjemsplass.

Sannsynligvis er hun blant dem som klarer seg best på det sykehjemmet der hun nå bor. Mange eldre i hennes alder (moren vår er 91 år) må vente hjemme på en sykehjemsplass, og deres pårørende må bistå for å få hverdagen til å gå rundt. Men som for alle andre eldre er moren vår full av historier som kan fortelles, fra et levd liv, hvis det finnes steder der eldre kan møtes og inntrykk deles.

Det snakkes om en verdig eldreomsorg i Norge. Men vår mor søker ikke først og fremst verdighet. Hun søker et så aktivt liv som helsen tillater. Hun liker å gå på kafé med barnebarn og oldebarn, og når hun har anledning til det, og familie er på besøk, ønsker hun å dra til huset sitt og se på sjøen fra vinduet i stuen.

Hun er neppe alene om slike behov.

I Alta bygges det nå et sykehjem med plass til mer enn 100 sykehjemsbeboere. Selv om Alta ligger ved havet, blir det ikke noe hav å se fra sykehjemsvinduene. Velfungerende sykehjem i naturskjønne omgivelser er planlagt nedlagt, og demente eldre skal samles i egne enheter, som gjør at de må flyttes mellom sykehjem når tilstanden endres. Slik kan offentlige midler brukes mer effektivt og rasjonelt. Slik kan eldre telles og kategoriseres.

Jeg prøver å forestille meg en Olav Thon eller Konrad Adenauer på et moderne, norsk sykehjem, eller kong Harald og dronning Sonja på hvert sitt enerom, noen mil fra hverandre.

Og jeg tenker: Det hadde de ikke funnet seg i.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.