Illustrasjon: Sven Tveit

Gode intensjoner er ikke nok

Kronikk. Vi trenger bedre tverrfaglig samarbeid mellom tjenester til barn og unge – både i stat og kommune. Gode intensjoner er ikke nok når barn og familier trenger hjelp. Barnas behov må settes i sentrum.
23.8 2019 08:07
Vi kan ikke lenger sitte og se på hvordan barna faller mellom ulike stoler.

Et godt, tverrfaglig samarbeid rundt barn og unge er et tema jeg har høyt på agendaen som barneombud. Jeg er bekymret for at hensynet til barnas behov forsvinner når flere tjenester skal samarbeide og at hjelpen derfor ikke blir god nok. Dette var én av hovedgrunnene til at jeg ville bli barneombud. Som dommer og statsadvokat har jeg sett for mange eksempler på at tjenester ikke samarbeider godt nok. Barna må bære prisen. Dette kan i ytterste konsekvens føre til at de faller utenfor samfunnet.

Det er ikke bare jeg som er bekymret. Erfaringer over år har vist at mangel på samordning av ulike tjenester er en stor utfordring for sårbare barn og unge som ofte trenger hjelp fra ulike tjenester. Barnas historier viser at de og deres familier blir sittende med den ekstra belastningen det er å samordne ulike tjenester.

Slik lovverket er i dag, tar de ulike tjenestene ofte kun utgangspunkt i sitt mandat og ansvarsområde. Vi får en silotenkning som ikke tjener det enkelte barns behov for koordinert hjelp. Hvem tar ansvaret for å jobbe med helheten i livssituasjonen til barnet?

Kommuner, fylkeskommuner og staten må sørge for at utsatte barn og unge får riktig hjelp. Dette krever andre arbeidsformer enn i dag, og det krever endringer i regelverk og i praksis. Jeg ser særlig noen viktige punkter vi må jobbe mot:

1) Lovfestet rett til koordinerte tjenester for barn.

De siste årene har plikt til samarbeid blitt inkludert i flere lover. Dette gjelder opplæringsloven, helse- og omsorgstjenesteloven, sosialtjenesteloven og barnevernloven. Dessverre er dette vage plikter uten tydelig innhold, og uten en tilsvarende rett for barna. Det er for eksempel ikke mulig, verken for foreldre eller barn, å klage på dårlig samarbeid mellom ulike tjenester. Pliktene fungerer ikke som de skal når støttesystemet rundt barna er fragmentert og sektororganisert.

En plikt for tjenesten til å samarbeide er ikke nok. Gjennom «0-24 samarbeidet», som er et samarbeid mellom fem store direktorat på velferdsområdet, jobber regjeringen for å få bedre samordnede tjenester for utsatte barn og unge. De har i en rapport pekt på utfordringer i regelverket og foreslår å gi barn og unge en lovfestet rett til koordinerte tverrfaglige tjenester. Vi støtter forslaget om en slik samarbeidslov, og håper det blir en realitet.

2) Endre regler om taushetsplikt.

En annen del av utfordringen med samordning av tjenester er reglene om taushetsplikt. Reglene forutsetter en trygg rettsanvender med et godt skjønn. Det er ofte krevende å ta stilling til om opplysninger kan deles eller ikke. De kan dele informasjon med samtykke fra foreldrene, men det er ikke alltid foreldrene vil. Dette skjer gjerne i de sakene der barna trenger det mest. Redsel for straffansvar ved deling av for mange opplysninger, hjelper heller ikke. Dagens regler kan være til hinder for at barn får riktig hjelp.

Taushetsplikten har vært diskutert i årevis, uten at noe har skjedd. Hva kan vi gjøre for at reglene skal bli lettere tilgjengelige for dem som skal bruke dem? Jeg tror vi trenger radikale grep, med behovet til barnet som utgangspunkt for deling av opplysninger.

3) Økt kompetanse om tverrfaglig samarbeid.

Mange barn som trenger hjelp, fanges ikke opp og får ikke den hjelpen de trenger av de kommunale tjenestene. Dette kan handle både om kunnskap om regelverket og om håndteringskompetanse. Men det kan også handle om manglende tverrfaglig samarbeid.

God kompetanse er en forutsetning for god hjelp. Kommunene har et ansvar for at de ansatte har den nødvendige kompetansen – også om tverrfaglig samarbeid. Ansatte må vite hvordan de kan gjøre gode vurderinger av hva som er barnets beste, hvordan de skal håndtere taushetsplikten, og hvordan de best kan samarbeide med andre tjenester. Kommunene bør derfor sørge for kompetanseheving på tvers av tjenester.

4) Vi må sette barna i sentrum.

For at barn skal få god og riktig hjelp, må vi se på tvers av sektorene. Barn går ikke bare på skolen, eller trenger ikke bare helsetjenester eller bare hjelp fra barnevernet. De lever liv hvor alt dette er mer eller mindre integrerte deler av deres hverdag.

De fragmenterte og sektorbaserte løsningene hvor barna forsvinner, må erstattes av et arbeid hvor vi setter barna i sentrum. Vi kan ikke lenger lappe på løsninger som ikke er gode nok for barna. Vi kan ikke lenger sitte og se på hvordan barna faller mellom ulike stoler. Vi må alle ta vår del av ansvaret. Tiden er inne for endring.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.