Vi må spise opp maten og redde kloden

Menneskenes trang til vekst og forbruk har gått over styr. Nå må vi stoppe oppvarmingen av kloden. Det skjer gjennom internasjonale avtaler og nasjonale programmer. Politikerne snakker om sirkulær økonomi: Vi skal bruke færre råvarer, kaste mindre, gjenvinne mer – og slippe ut så lite vi kan.

Men det må også skje hjemme hos hver enkelt av oss, og vi kan starte med å spise opp maten.

Det blir kastet uhorvelig mye mat. På verdensbasis har FN beregnet at en tredjedel av all produsert mat havner i søpla. Det kunne fø de som sulter i verden flere ganger.

I Norge er vi ikke mye bedre. I året kaster hver av oss mer enn 40 kilo mat i søpla hjemme. I tillegg kommer all maten som kastes fra butikker, spisesteder, sykehus, sykehjem og barnehager.

La oss se ta hjemmefronten først. For det er her det kastes mest mat. En familie på fire kaster 3,2 kilo i uka eller 168 kilo mat i året som kunne ha vært spist. Her regnes ikke med matavfall, altså skall, stein, bein og annet som ikke er menneskemat. Matsvinn er den delen av maten som på et tidspunkt var spiselig. 

De 168 kiloene med matsvinn koster familien 8.644 kroner i året. Rett i søpla. For ikke å snakke om den tiden det tar familien å kjøpe 168 kilo mat. Hvor mange turer til butikken kunne vært unngått?

På tampen av Arendalsuka, på et møte om matsvinn, traff jeg Gudrun Svensson og Glenn Seland fra Kristiansand. De ble med i et prosjekt i regi av Framtiden i våre hender med formål å redusere matsvinn. Etter å ha kartlagt handle- og kastevaner og fått tips og triks i prosjektet, endte familien på to voksne og to tenåringer opp med et ukentlig matsvinn på 28 gram. Det er ikke mye. Det var også mulig.

Svensson og Seland fortalte at planlegging er viktig, sammen med enkle tiltak – å vite hva du har i kjøleskapet før du handler det samme om igjen, fryse ned rester, riste brød og sette varer som snart går ut på dato, i en boks merket «spis meg først».

Paret var motivert av å spare tid og penger, men først og fremst ønsket de å gjøre en innsats for miljøet.

Det er det flere som er. Den norske matbransjen har undertegnet en avtale med regjeringen om å halvere matsvinnet innen 2030. Og de er godt i gang. En kartlegging fra Østfoldforskning viser at dagligvarehandelen, grossistene og matindustrien har redusert matsvinnet med 13 prosent siden 2015. Det gir dem økonomisk gevinst, men også bedre miljøavtrykk.

På møtet i Arendal fortalte Per Løber Eriksen fra Coop at dette også handler om planlegging. Jo raskere gjennom verdikjeden varene går, altså fra produsent, gjennom butikk og ut til kundene, jo mindre blir kastet.

I tillegg er emballasjen under vurdering på mange varer: Hva må ligge i plast, og hvordan unngå at vi må pakke om maten i ny plast hjemme.

Kommunikasjon er også nødvendig. Vi som er kunder, må godta at brødhyllene ikke bugner av stort utvalg sent på kvelden, og at datomerkingen «best før» betyr «også god etter».

Forskerne har kastet seg på. Matsvinn er et voksende forskningsfelt, eller rettere sagt mange felter: Klima, miljø, biogass, matsikkerhet, gjenvinning, ressursutnyttelse, ernæring, emballasje, handlemønstre, kommunikasjon og etikk. Noen forskere ser på innpakning av tomater, mens andre måler befolkningens oppslutning om offentlige kampanjer.

Så har vi kommunene. Asker og Kristiansand var også representert på møtet i Arendal. Men der matbransjen var optimistisk og full av forslag til løsninger, virket det langt tyngre å komme i gang for dem som jobbet med matsvinnet på kommunalt nivå. Hvem kunne ta beslutningen, hvilken etat hadde ansvaret, hvem skulle begynne hvor?

Det var vanskelig å jobbe med matsvinn i toppen av etatene, men arbeidet gikk bedre da de tok kontakt direkte med skoler, sykehjem og barnehager.

Også her er planlegging nøkkelordet. Hvor presise er bestillingene? Hvor mye blir kastet fra storkjøkkenene? Hva skjer med avfallet?

Kanskje det ikke er så dumt å stoppe litt opp på sykehjemmene, ta med noen råd fra den eldste generasjonen. For det som kan framstå som nye trender for oss, er slik de levde. Nøysomhet og måtehold var hverdag og en nødvendighet for folk i Norge før vi ble stadig oljerikere og fikk shopping som hobby.

Min bestemor kastet ikke mat. Hun ville syntes at råd om hvordan unngå matsvinn var unødvendige og rare. Selvsagt kastet hun ikke rester som kunne spises, eller grønnsaker som var blitt litt visne. Det hadde hun verken råd eller hjerte til.

I matsvinnprosjektet til Fremtiden i våre hender delte en mor et praktisk råd: Alle rester kan enten puttes i vaffelrøra eller gratineres med ost i ovnen. Mer vafler og smeltet ost er vel en grei vei til en sunnere og grønnere klode.