Illustrasjon: Sven Tveit

Nyttig aktivitetsplikt for alle er en utfordring

Kronikk. Aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år bidrar til bedre oppfølging, men langt fra for alle, viser en ny rapport. Konstruktiv og tilpasset aktivitet er fortsatt en utfordring.
11.10 2019 08:19
I det store og hele er ansatte i Nav positive til aktivitetsplikten.

I mai skrev jeg i denne spalten om de positive erfaringene mange kommuner hadde med økt bruk av ulike vilkår for sosialhjelp på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Flere unge fullførte videregående skole, flere kom i jobb, og det er til og med funnet tegn til at kriminaliteten gikk ned.

Sosialtjenestene hadde i denne perioden anledning til å stille mange ulike former for vilkår, og alle gjorde det i større eller mindre grad. Én type vilkår sosialtjenestene kunne stille, var å delta i ulike former for aktivitet. Muligheten for å stille vilkår lokalt har lenge vært og er fortsatt til stede.

Fra 1. januar 2017 ble plikt om aktivitet gjort obligatorisk for alle mottakere av sosialhjelp under 30 år. Dette innebar både en plikt for den enkelte mottaker til å delta på aktivitet og en plikt for sosialkontorene til å tilby hensiktsmessig aktivitet til den enkelte.

Formålet med aktivitetsplikten «skal være å styrke tjenestemottakers muligheter for overgang til arbeid, utdanning eller bli selvforsørget på annen måte enn ved økonomisk stønad». Tungtveiende grunner og nødssituasjoner skulle fortsatt gi unntak.

På oppdrag fra Arbeids- og velferdsdirektoratet (Nav) gjennomfører Frischsenteret og Institutt for samfunnsforskning en evaluering av 2017-reformen for å få mer kunnskap om hvordan aktivitetsplikten faktisk innrettes og om formålet nås. I sommer var første delrapport i prosjektet ferdigstilt, forfattet av Hilde Lidén og Håkon Solbu Trætteberg ved Institutt for samfunnsforskning.

Denne rapporten handlet om perspektiv på aktivitetsplikten fra ansatte og brukere ved ulike Nav-kontorer. Lidén og Trætteberg reiste til seks Nav-kontorer i forskjellige deler av landet. Der intervjuet de fra Nav-kontorets side både ledere, veiledere og saksbehandlere. I tillegg intervjuet de tiltaksledere og brukere. Kontorene var valgt ut for å gi en blanding av blant annet geografi, kommunestørrelse, tidligere og nåværende erfaring med aktivitetsplikt og brukergruppe.

I det store og hele er ansatte i Nav positive til aktivitetsplikten. Dette kan spores til at den har gjort tilgjengelig nye verktøy i form av nye kommunale tiltak eller satsinger.

De ansatte har også en generell tro på at det er positivt å unngå passiv ledighet, spesielt for unge. Dette har det lenge vært relativt stor enighet om, både i og utenfor Nav, og unge har i mange år vært en prioritert gruppe, med mange satsinger rettet mot seg. Fokuset på unge fra tidligere og andre satsinger gjør at det ofte er glidende overganger mellom det generelle ungdomsarbeidet og aktivitetsplikten.

Blant brukerne anses aktivitet også som et gode, men de har ellers et mer delt syn på aktivitetsplikten. Det kan henge sammen med at brukerne er en svært sammensatt gruppe, med mange forskjellige veier til sosialhjelp.

En sentral dimensjon her er avstanden til arbeidslivet. En del brukere står såpass nært arbeid eller å bli selvhjulpen på at de bare trenger litt bistand for å komme seg over en kneik, mens andre trenger svært mye oppfølging og gjerne har store kompetansehull som må fylles først. Tiltak som er lærerike for noen, kan være unyttige for andre.

Forskerne finner at alle kontorene benytter én eller flere av tre hovedstrategier. Den første dreier seg om tett og rask oppfølging for å få brukeren så raskt som mulig inn i arbeidslivet. 

Den andre strategien er oppfølging i en jobbsentral der brukerne får generell opplæring i å skrive jobbsøknad, håndtere jobbintervjuer, oppmøtekrav og andre ting som er viktige for å komme seg inn i arbeidslivet. Jobbsentralen skal også fungere som en kanal til utlyste stillinger og kontakt med mulige arbeidsgivere.

Den tredje hovedstrategien er kommunale jobbteam, der brukerne utfører praktisk arbeid i kommunen. Her er det gjerne et mål at brukeren skal komme seg over i mer ordinære tiltak eller arbeidslivet etter hvert.

På tross av likhetstrekkene når det gjelder hovedstrategier i arbeidet med aktivitetsplikten, er det stor lokal variasjon i den faktiske implementeringen. Dette gjelder blant annet oppmøtekrav og bruk av sanksjoner.

Minst like viktig er antakelig variasjon i bredden av tilgjengelige tiltak. De to første hovedstrategiene beskrevet over, «snu i døra» og «jobbsentral», passer best for dem som står ganske nært arbeidslivet i utgangspunktet. Imidlertid er det svært mange brukere som ikke er i denne kategorien.

Den tredje strategien, kommunale jobbteam, kan i større grad motta alle, men her er det også større utfordringer knyttet til å få til aktivitet som er nyttig og tilpasset den enkelte. Dette er en oppgave det ikke er noen enkel løsning på.

Oppsummeringsvis kan vi si at aktivitetsplikten bidrar til bedre oppfølging av deler av brukergruppa, men ikke hele. I den videre diskusjonen om aktivitetsplikten må man sette seg inn i både kontorenes utfordringer knyttet til å tilby konstruktiv aktivitet til en sammensatt og ofte krevende brukergruppe, og brukeres frustrasjon hvis tiltak føles unyttige eller som oppbevaring.

Rapporten er gratis tilgjengelig på nettsidene til Institutt for samfunnsforskning og Nav.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!