Illustrasjon: Sven Tveit

Offentlighet – langt mellom liv og lære

Kronikk. Våre folkevalgte vet hvor dårlig offentlighetsloven fungerer. Ikke desto mindre blir påfallende lite gjort for å få liv i loven.
18.10 2019 08:25
Gjennom-siktighet er et av de fremste midlene til å styrke og bevare tillit og tiltro til myndighetene.

Tillit og tiltro til myndighetene er en umistelig verdi. I deler av Europa er tilliten tynnslitt. Her hjemme er det bedre. Skjønt ikke alt er rosenrødt. Derfor skrev jeg i fjor boken Forsvarlig systeminnretning, Universitetsforlaget, og nå i år kronikken Systemsvikt rammer fellesinteresser i Kommunal Rapport.

Gjennomsiktighet er et av de fremste midlene til å styrke og å bevare tillit og tiltro til myndighetene. Ikke bare for demokratiets og rettssikkerhetens skyld, men også for å motvirke maktmisbruk, juks og fanteri.

Hvordan står det til på den fronten i Norge? Undersøkelser de fem tiårene med offentlighet i forvaltningen viser stor avstand mellom liv og lære. I lovens høyborg – Justisdepartementet – fant Sivilombudsmannen i 1998 at 32 av 35 innsynsnektelser måtte kritiseres.

Stort bedre sto det ikke til i kommunene som Sivilombudsmannen undersøkte. Omfattende blending forekom. Av 35 dokumenter i Trondheim kommune forhåndsklassifisert med merkelappen «Ikke-offentlig», hadde Sivilombudsmannen innvendinger til 31. I Lillehammer var 52 av 53 kritikkverdige!

Verstingen er Statsministerens kontor, lød deler av overskriften i Stat og styring i 2001. Hvilken signaleffekt gir det? Klarer ikke Statsministerens kontor å håndheve prinsippet om åpenhet skikkelig, hvordan skal da resten av forvaltningen greie det?

Bedret forholdet seg etter 2006, da strengere betingelser for dokumentunntak ble satt i den nye offentlighetsloven?

Riksrevisjonen ga i 2016 fire forvaltningsrettsjurister utenfor ordinær forvaltning, deriblant meg selv, i oppdrag å gå gjennom avslagsdokumentene til departementer for å se om avslagene holdt mål.

Konklusjonen var like nedslående som tidligere. I nær halvparten av avslagssakene fant vi at loven ikke ga hjemmel for å unnta dokumentene. De skjerpede betingelsene som Stortinget innførte i 2006 for å hindre unødig hemmelighold, virket knapt å bli prøvd. Så sant forholdet lignet på det som loven tillater å skjerme, ble dokumenter rutinemessig unntatt, uansett om lovvilkårene var til stede eller ikke.

Mange ganger var det like uforståelig hvorfor departementene lot være å praktisere meroffentlighet. Formuleringen «Meroffentlighet er vurdert, men har ikke kunnet innvilges» forekom i sak etter sak, men avspeilte knapt noen realitet. Vår tids fremste serielovbryter, var riksrevisor Per-Kristian Foss’ dom under pressekonferansen i 2017.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité fulgte opp med å understreke alvoret, men uten å ta konkrete skritt til å forbedre situasjonen.

Hvordan står det så til i Kommune-Norge? Fungerer offentlighetsprinsippet bedre der? Vi vet for lite til å si det. Forholdene varierer sikkert fra kommune til kommune.

For drøye ti år siden var jeg med på å gi Lillesand kommune pris for åpenhet. Lillesand fikk prisen fra Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg for å ha gjort dokumenter flest tilgjengelige på kommunens hjemmeside. Flere dokumenter i saken kan finnes, ble det opplyst, noen av dem tilgjengelige så sant kommunen finner åpenhet forsvarlig.

I andre kommuner kan holdningen være langt mer restriktiv. Det er lett å tenke som så: «Offentlighet kommer det ikke mye godt ut av, det blir bare bråk og bryderi for kommunen».

Jeg forstår holdningen. Mange saker blir vinklet og farget. Det er bare ikke myndighetenes sak å sensurere mediene. Lukker forvaltningen seg i irritasjon, havner vi i en ond sirkel: Mediene tvinges til å intervjue angivelige eksperter, som ofte uttaler seg bramfritt uten å kjenne sakene til bunns. I sin tur gjør det forvaltningen enda mindre åpen.

Er det ikke bedre at mediene får se dokumentene, slik at de får oppfordring til å ta med nyanser og modifikasjoner som går hus forbi når intervjuer trer istedenfor dokumentinnsyn?

Aller best er det å gjøre som Lillesand: Aktivt å nytte internetteknologi til å skape åpenhet. Noen vil sikkert reagere på at personopplysninger ligger på nett. Er ikke det i strid med offentlighetslovforskriften § 7? Faktisk ikke. Mange personopplysninger er ikke underlagt lovbestemt taushetsplikt overhodet, som at NN har søkt om å få bygge garasje eller om å få målt opp tomt på fjellet.

Selv opplysninger som er underlagt taushetsplikt, kan legges på nettet, de må bare ikke ligge åpent der. Legges de bak effektive tilgangssperrer som bare kan åpnes med samtykke fra den som opplysningen gjelder, stiller ikke forskriftsverket seg i veien. La oss forestille oss nettpublisering som en gammel kommode: Noen skuffer glir lett, andre er mer eller mindre umulige å få opp.

Ekstra viktig blir det å gå denne veien i Kommune-Norge på grunn av alle velferdstjenestene som betyr så mye for oss. Og like mye som offentlig forvaltning må skjerpe seg, må politikere gå i seg selv. Våre folkevalgte vet hvor dårlig loven fungerer. De vet også at Grunnloven forplikter dem til å legge til rette for åpenhet. Ikke desto mindre blir påfallende lite gjort for å få liv i loven.

Er offentlighetsloven egentlig en villet «halvveislov»? Noe makthaverne kan smykke seg med uten å tape utsikt til å skjerme seg med runde formuleringer mot å få tabber og pinlige affærer gjort kjent?

 

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!