Trygg overvannshåndtering – et kommunalt ansvar

Så skjer det igjen: Ekstremnedbør, flom og jordras. I bratte Jølster, i flate Nittedal og mange andre steder. Det er ingen hemmelighet at vi får flere og heftigere lokale nedbørshendelser i årene som kommer. Vi kan ikke forutse akkurat når det skjer, men vi har etter hvert god oversikt over hvor det kan komme til å skje.

Når styrtbygen er over oss, er det for seint å gjøre annet enn å prøve å redde folk og fe. Vi må kort og godt forberede oss bedre. Og «vi», det er først og fremst kommunene.

Når nedbøren (eller smeltevannet) brer seg ut på bakken, heter det overvann. Det er utdatert å tro at man kan lede bort overvann i rør, sier min kollega Edvard Sivertsen, som sammen med Stian Bruaset reviderer Byggforsk-seriens anvisninger om overvann.

Løsningen, sier Edvard og Stian, er å benytte treleddstrategien: Infiltrere så mye som mulig, fordrøye det som ikke lar seg umiddelbart infiltrere og forberede sikre flomveier på overflaten for det vannet man ikke klarer å fordrøye. Kommunen har et betydelig ansvar for alle tre oppgavene.

Dersom bakken skal kunne infiltrere vannet, det vil si ta opp i seg og holde på vannet, må overflaten være gjennomtrengelig. Både i reguleringsplaner og i den enkelte byggesaken må kommunen stille tydelige krav om ubelagt terreng og permeable dekker.

Fordrøyning – å holde igjen vannet som ikke umiddelbart lar seg infiltrere – er viktig for å jevne ut avrenningen. Det kan hende at utbyggere lager grønne tak av egeninteresse. Men de lager neppe underjordiske fordrøyningsbassenger eller søkk i terrenget med vegetasjon som tåler (helst: liker) å bli oversvømt, hvis ikke kommunen krever det. Men slike tiltak må til i bebygde områder, skal vi klare å håndtere økende og mer intensiv nedbør i stadig mer bebygde omgivelser.

Og så, som en ekstra sikring: Trygge flomveier – planlagte traseer hvor overskuddsvannet kan få lov til å renne på sin vei mot havet, uten å finne veien inn i kjellere eller undergrave veier. Det er klart det krever litt omtanke å prøve å forutsi hvor flomvannet kan komme til å ta veien, og det krever litt areal som ikke kan bebygges, men som tilsynelatende ligger brakk. For å kunne regulere inn flomveier, kreves det både bevissthet, kompetanse og vilje i kommunen.

Også utenfor bebygde områder må vi ha planlagte flomveier for å sikre oss mot skade på veier, kraftledninger og annen infrastruktur. Det er særlig viktig der vi gjør nye inngrep i terrenget. Vil skogsbilveien skjære over et gammelt bekkefar? Vil flatehogsten blottlegge skogbunnen for utvasking?

Jeg påstår ikke at hendelsene i Jølster og Nittedal kunne vært forebygget. Men uten en aktiv holdning i kommunene til infiltrasjon, fordrøyning og flomveier, kommer vi garantert til å få flere og svært kostbare overvannshendelser i framtida. Det finnes mye god kunnskap om hvordan vi kan og bør forebygge overvannshendelser.

Men for å komme i mål må man ha med seg hele verdikjeden. Det hjelper ikke om kommunen har gode intensjoner og tydelige plankrav hvis ikke entreprenørene kan eller skjønner hva de må gjøre – håndtering av overvann er en tverrfaglig oppgave. Og selv om man vet hva tiltaket skal være, kan det være krevende å beregne hvor stort eller omfattende tiltaket må være for at det skal gjøre jobben.

Det er hjelp å få. Forskningsprogrammet Klima 2050 ser ikke bare på hvilke fysiske tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige, de jobber også med å bygge ned de underliggende samfunnsmessige barrierene. Som følge av det, har for eksempel Trondheim kommune og Trøndelag fylkeskommune etablert et nettverk for alle kommunene i Trøndelag slik at de sammen kan være mer rustet til både å stille de riktige kravene og yte sitt til at det blir mulig å oppfylle kravene i praksis.

Så kjære kommuneadministrasjon – både teknisk etat og plan og bygg: Brett opp ermene og ta fatt! Og kjære lokalpolitikere: I motsetning til for rør under bakken, er det for tiltak på overflaten mulig å klippe snorer.