Illustrasjon: Sven Tveit

Byggesak: Hva er «ytre rammer»?

Kronikk. Slik jeg ser det, består byggesaksbehandling av to temmelig forskjellige deler: En byråkratisk og en politisk del. Den byråkratiske delen er vel definert, men den politiske synes å være tilsvarende svende og uklar.
29.11 2019 08:21
Kommunen og foretakene få klarhet i hvilke emner kommunen skal vurdere i utformingen av våre fysiske omgivelser.

Den byråkratiske delen er enerådende etter at rammetillatelsen er gitt – da skal kommunen registrere det som er nødvendig for at man skal vite hvilke foretak som har påtatt seg ansvarsrett for hva.

I denne fasen er det foretakene som har ansvaret for at materielle krav (i hovedsak TEK17) er oppfylt, ikke kommunen. Byggesaksbehandlingen skal bare sørge for at man vet hvem som er ansvarlig dersom det oppdages brudd på offentlige krav.

Dersom byggesaksbehandleren i denne fasen får mistanke om krav som ikke er oppfylt, skal ikke det stanse saksbehandlingen. Men byggesaksbehandleren kan gjerne påpeke forholdet for søkeren, han kan sette spørsmålstegn ved kompetansen til ansvarlig foretak, han kan pålegge uavhengig kontroll og han kan tipse tilsynsavdelingen om at her er det noe å ta tak i.

Det siste burde han absolutt gjøre – 2/3 av kommunene fører tilsyn med mindre enn 5 prosent av byggesakene, og det er for dårlig! Men å vurdere om TEK17 er oppfylt, er ikke en del av byggesaksbehandlingen.

I fasen før rammetillatelsen er gitt, er det annerledes. Her består byggesaksbehandlingen både av byråkratiske og politiske oppgaver. I denne fasen skal kommunen som bygningsmyndighet vurdere realitetene i tiltaket, ikke bare formalitetene. Og en slik vurdering er politisk, selv om den i stor grad utføres av administrasjonen. Det jeg anser som problematisk, er at det synes å være stor uklarhet og mange ulike meninger om hvilke forhold kommunen skal vurdere.

Det finnes et sekkebegrep for de realitetene i tiltaket som kommunen skal vurdere, nemlig «ytre rammer». Det er derfor det heter rammetillatelse, altså en tillatelse til å gå videre med prosjektet, fordi kommunen har godkjent tiltakets ytre rammer. Men hva sekken skal inneholde, synes å ha blitt mer og mer uklart siden begrepet ble innført i 1997.

Denne sekkens innhold påvirker også den byråkratiske delen av byggesaksbehandlingen: For at kommunen skal kunne vurdere et forhold, må søkeren beskrive forholdet tilstrekkelig til at det lar seg vurdere. Hvis beskrivelsen mangler, er det en mangel ved søknaden, noe som får prosessuelle konsekvenser. Ytre rammer er altså ikke bare en intern sak i kommunen – søkeren må også vite hva kommunen skal vurdere.

Noe vet vi om sekkens innhold: SAK10 § 5–4 4. ledd lister opp opplysninger som er unødvendige i rammesøknaden – disse temaene er åpenbart ikke «ytre rammer».

I byggblankett 5175 Opplysninger om tiltakets ytre rammer og bygningsspesifikasjon skal man gi opplysninger om seks materielle forhold. Dette er definitivt «ytre rammer».

Mellom disse ytterpunktene er det et stort, uavklart landskap av emner som kommunen kanskje skal vurdere. Jeg sier «kanskje» fordi loven tilsynelatende krever det, men jeg registrerer at mye av dette i praksis ikke blir håndtert.

I tillegg til byggblankettens seks forhold, har plan- og bygningsloven 20 formuleringer av typen «kommunen skal vurdere» eller «etter kommunens skjønn».

Jeg mener det er naturlig å forstå dette slik at lovgiver mener kommunen aktivt skal vurdere om det omsøkte tiltaket er godt nok på disse punktene. Det må i så fall innebære at søknaden må inneholde en beskrivelse av hvordan søker mener at disse kravene er oppfylt, og at kommunen faktisk vurderer om den er enig eller uenig med søker.

Og hvis søknaden ikke inneholder en slik beskrivelse – dvs. søker mener kravet er irrelevant for tiltaket – må kommunen også vurdere om den likevel vil vurdere tiltaket opp mot kravet.

Ta estetikk som eksempel: Selv om bygningens fasader og tilpasning til omgivelsene er utformet av en sivilarkitekt med fem-seks års utdannelse, er det ikke arkitekten som skal avgjøre om tiltaket har «gode visuelle kvaliteter».

Arkitekten skal, i tegning og tekst, argumentere for hvorfor tiltaket er utformet som det er, og så skal kommunen gjøre en legmannsvurdering av om de visuelle kvalitetene er «gode», før kommunen gir rammetillatelse.

Et annet eksempel: Loven krever at kommunen skal vurdere om virksomheter eller tiltak i boligstrøk kan føre til særlig fare, og i så fall stille krav til eller forby virksomheten eller tiltaket. Jeg tviler på at søkeren gjør kommunen oppmerksom på slike forhold. Kommunen må altså selv være årvåken.

Alle disse 6 + 20 emnene mener jeg er ytre rammer. Blir alt dette vurdert av kommunen før rammetillatelse gis? Min ringe erfaring tilsier «nei»!

Hvis jeg ikke tar grunnleggende feil, bør «noen» stille seg spørsmålet: Er det fordi lovverket er for uklart, fordi kravene er for ambisiøse eller fordi byggesaksavdelingen ikke har tilstrekkelige ressurser og kompetanse?

Hensikten med plan- og bygningslovgivningen er ikke å flytte rundt på papirer, men at myndighetene, dvs. det store «vi», krever å få påvirke hvordan våre fysiske omgivelser utformes. Da må kommunen og foretakene få klarhet i hvilke emner kommunen skal vurdere!

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.