Illustrasjon: Sven Tveit

Døden finner tiden selv

Kronikk. Norge bør, som det siviliserte landet vi er, ikke åpne opp for aktiv dødshjelp.
15.11 2019 08:22
Med legitimeringen av aktiv dødshjelp følger også endringen av selve menneskeverdet.

Moren vår døde nå i høst, 91 år gammel. Vi tre søsken vekslet på å sitte ved sykesengen hennes de siste ukene av hennes liv. Det ble fine møter, der vi lyttet til kloke betraktninger fra et levd liv. Moren vår fryktet ikke døden. Hun ønsket den velkommen. Men hun ønsket ikke å dø alene.

På sitt siste sykeleie ble moren vår gradvis svakere, og sov gjennom stadig lengre perioder av døgnet. Vi prøvde å mate henne, men hun fikk lite i seg, på grunn av kreften hun hadde i halsen. Likevel ville hun gjerne kjenne smaken av det hun hadde likt. Vi ga henne en teskje eller to før hun sa det var nok.

En dag jeg satt slik, ved sykesengen, og hun hadde sovet riktig lenge, slo hun øynene opp og så bort på meg. Hun kunne konstatere at det fortsatt var hennes eldste sønn, og ikke hennes avdøde mann som satt der, rett ved sengen hennes.

«Ja vel, jeg er fortsatt i live!», sa hun med den hese stemmen sin, og smilte litt, før hun sovnet på ny.

De siste dagene hun levde, sov hun mer og mer. Så gled hun inn i en søvn hun aldri mer våknet fra. Den siste uken var det broren min som satt hos henne. Midt i «hans» uke var tiden kommet, og moren vår trakk pusten for siste gang.

I en artikkel i Dagbladets Magasinet om aktiv dødshjelp for en del år siden uttalte en enkemann:

«Jeg har ikke vært pårørende til person som har valgt eutanasi, men jeg var pårørende da min kone døde for 8 år siden. Da opplevde vi verdighet helt fram til hun samlet oss alle for å ta avskjed, men så kom nedturen. Hun gled inn i koma og ble holdt ‘levende’ i nesten 4 døgn før hun døde ‘naturlig’. Så derfor har jeg sett hvor uverdig det er å dø når den døende sultes og tørstes til døde. Jeg har imidlertid snakket med flere som kan fortelle hvor flott og verdig det kan foregå når det ytes dødshjelp i Nederland.»

Denne kvinnens død var, ut fra enkemannens beskrivelse, lik den vår mor opplevde. Men til forskjell fra han, så ingen av oss søsken noe uverdig ved vår mors død. Hun fikk god pleie til det siste, og på slutten gled hun inn i en tilstand av bevisstløshet, der all smerte forsvant.

«Alt var mye bedre under krigen», synger Ole Paus i en vise som handler om alt annet enn aktiv dødshjelp. Det er likevel tankevekkende at i land som preges av sult, fattigdom og nød, er aktiv dødshjelp et uaktuelt tema. Ingen som prøver å overleve ønsker å avlives. I Norge har vi alt. Men snart er det også alt vi har.

Aldri har forutsetningene for å yte adekvat smertelindring vært bedre i Norge enn de er i 2019. Aldri har avansert medisin kunnet hjelpe flere fra å ha unødige lidelser gjennom adekvat smertelindring. Ikke på noe tidspunkt burde dermed menneskers behov for aktivt å be om hjelp til å dø være mindre enn nå, enten dette skyldes sykdom, smerte eller ren kjedsomhet.

Det er paradoksalt at helsepersonell, som skal sikre at livet skal gå videre, skal settes til å ta liv, slik lovverket åpner for i land som Nederland. Kanskje handler dette om et forsøk på å skape et skinn av anstendighet rundt noe så uanstendig som at et samfunn tillater drap på mennesker.

Det er bra at et så stort flertall av norske leger ser hvilke farer som ligger i å åpne for aktiv dødshjelp i Norge. For hvem kan vi stole på, hvis også helsepersonell blir presumptive dødshjelpere?

Med legitimeringen av aktiv dødshjelp følger også endringen av selve menneskeverdet. Det er nok av eldre som allerede ser på seg selv som unyttige og til belastning, selv om deres innsats gjennom et langt liv har bidratt til å gi oss det samfunnet vi alle har grunn til å verdsette. Det er også nok av eldre som, gjennom signaler fra omgivelsene, ønsker seg bort for ikke å være til belastning.

De fleste norske kommuner trenger stadig flere sykehjemsplasser og flere ansatte i hjemmetjenesten for å kunne gi et økende antall eldre en forsvarlig omsorg. Det er sterkt bekymringsfullt dersom samfunnet som skal dekke dette behovet i stedet tilrettelegger for dødshjelp til eldre og alvorlig syke.

I Nederland har legaliseringen av aktiv dødshjelp, som først bare skulle gjelde eldre i sluttfasen av livet, etter hvert også ført til dødshjelp for barn og unge. Også deprimerte kan nå avlives. Nye rapporter fra Nederland viser at eldre har fått dødshjelp mot deres vilje, fordi legen har mistolket utsagn om at man ønsker å dø som en oppfordring til å få hjelp til det.

Det er en trygghet for den norske befolkningen at helsepersonell blir tiltalt og dømt dersom de tar liv. Jeg håper at jeg aldri havner på et sykehjem der det finnes dødshjelpere i staben av ansatte, klare til å sørge for at livet mitt tar slutt ut fra en misforstått forestilling om at et ønske om å dø er et ønske om å bli avlivet.

Døden finner tiden selv, slik også livet finner sin vei mens vi er opptatt med å gjøre andre ting.

Om liv som bør forbli liv har Einar Skjæraasen treffende sagt:

Mållaust liv har òg ei meining

du lyt sjå og tenkje på.

På Guds jord og i hass hage

Er du sjøl et lite strå.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.