Illustrasjon: Sven Tveit

Lovforslag uten spenst

Kronikk. Så mange svakheter som det finnes i dagens forvaltningslov, hadde jeg håpet på mer spenstige og nyskapende reformer i forslaget til ny lov.
6.12 2019 08:39
Svikter system-innretningen, går det lett galt i enkeltsaker eller vi får nestenulykker.

Et utvalg med professor dr. juris emeritus og tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling, Inge Lorange Backer, som leder, tidligere regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs som medlem, og med Marius Stub – kjent fra Universitetet i Oslo, Justisdepartementets lovavdeling og Regjeringsadvokaten – som hovedsekretær, borger for få eller ingen rettslige villskudd.

Derimot borger det kanskje for et lovutkast som er rimelig traust? Jeg hadde håpet på mer nyskapende reformer i deres forslag til ny forvaltningslov.

Først det positive med forslaget. Utvalget foreslår presisert at å tildele pengeytelser, tjenester og naturalytelser så vel som å beslutte at godet skal opphøre, skal regnes som enkeltvedtak.

Det hjelper, for flere har trodd at bare rettskrav er enkeltvedtak. Goder som parten kan få etter forvaltningsskjønn, skal liksom ikke handle om «rettigheter» og derfor falle utenfor, enda partsinnsyn, begrunnelse, klage osv. er aller viktigst da.

Utvalget foreslår videre å få presisert som ubetinget inhabilitetsgrunn «vesentlig økonomisk interesse i sakens utfall», situasjonen når parten er ens «nære venn, eller en person som vedkommende har sterk uvilje mot», og likeså at en «person i klageinstansen er inhabil når vedkommende tidligere har truffet avgjørelse i saken».

Kanskje aller viktigst er presiseringen av taushetsplikt. Formuleringen «opplysninger om en person som det er vanlig å ville holde for seg selv» er velegnet, og i samsvar med hvordan kravet etter dagens lov § 13 skal tolkes (men ikke alltid blir det). Påfallende mange kurante personopplysninger blir undertiden oppfattet som «personlige forhold»!

Hvor kommer så lovutkastet til kort? Istedenfor å avgrense rekkevidden til lovregler med alt-eller-intet-avgrensning som begrepet «enkeltvedtak» innbyr til, hadde jeg ønsket meg en mer nyansert tilnærming.

For de viktigste avgjørelsene måtte hele loven gjelde (unntatt forskriftsreglene), for de mindre betydningsfulle kunne noen få anvendelse, som habilitetsregler, regler om forhåndsvarsel og om uttalelsesrett.

For atter andre avgjørelser kunne det rekke med et generelt krav til forsvarlig saksbehandling. Det er om å gjøre å få tydeliggjort dette generelle, ulovfestede kravet i mange forvaltningssaker.

Lovutvalget drøfter spørsmålet, men avstår fra lovfesting. Et slikt krav sier ikke all verden om hvor terskelen ligger, men det gjør rettslige formuleringer av det slaget aldri – hva som er «forsvarlig», «uaktsomt» mv.

Slike bestemmelser er like fullt virksomme andre steder i vårt lovverk. Hvorfor skulle det akkurat i denne relasjonen være lite opplysende å få lovfestet et forsvarlighetsprinsipp?

Jeg etterlyser det jordnære grepet som ansatte i stat eller kommune har slått til lyd for når jeg har holdt foredrag for dem. Deltakerne spør: «Hvorfor står ikke sekkebestemmelsen i loven? Vi fristes jo til å tro at det bestandig rekker å opptre som forvaltningsloven påbyr.»

Et enda mer grunnleggende krav er at systeminnretningen til forvaltningen må være forsvarlig. Det rekker ikke med saklige og forsvarlige enkeltavgjørelser som forberedes riktig. Også det bakenforliggende systemet må være forsvarlig – hvordan forvaltningen er organisert, driftet, kontrollert og mer til.

Svikter systeminnretningen, går det lett galt i enkeltsaker eller vi får nestenulykker. Mange nok skandaler har forekommet i stat og kommune til at vi forstår betydningen av å få slått fast i lov en minsteterskel for hvor dårlig et forvaltningssystem kan være.

I utredningen om ny forvaltningslov blir problemstillingen tatt opp, og lovutvalget sier at «gode grunner (taler) for at det i større grad blir fastsatt visse minstekrav til innretning av forvaltningens virksomhet». Ikke desto mindre lar lovutvalget det være.

På ny slår motstanden mot å lovfeste rettsprinsipper inn, helt enkelt fordi «så generelle krav – med markøren ‘forsvarlig’ – (gir) liten veiledning». Igjen må jeg spørre: Hvorfor gir slike formuleringer god mening på en rekke andre områder i lovverket, men ikke her?

Vedrørende lovhåndhevelse og IKT foreslår utvalget en dokumentasjonsregel. Det er bra, forutsatt at det lar seg gjøre å dokumentere i etterkant skritt for skritt hvordan forvandlingsprosessen fra lovspråk til programspråk fant sted.

Men bør ikke loven samtidig sette sperre for hvor langt rettsregler med sterke skjønnsmessige innslag skal kunne omdannes til programspråk på måter som åpner for å helautomatisere ikke bare hjelpe- og servicetjenester til befolkningen, men også klassiske forvaltningsavgjørelser, som dispensasjon fra forbud og påbud i plan- og bygningsloven, tillatelse til å skjenke alkohol i servicenæringen, anledning til å starte oppdrettsvirksomhet osv.?

Den slags bør etter mitt skjønn ikke kunne helautomatiseres uten at nye, effektive rettssikkerhetsinstrumenter kan tre istedenfor dem som går tapt ved helautomatiseringen.

Ny forvaltningslov bør nyttes av Justis- og beredskapsdepartementet, regjeringen og Stortinget til å åpne for fremtidsrettede kombinasjoner av manuelle og digitale teknikker, fremfor å legge seg flat for digitaliseringstiltak som truer grunnleggende rettssikkerhetsidealer.

Les hele høringssvaret mitt her.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!