Lederavganger unntatt offentlighet

Mediefolk liker å snakke om at forvaltningens lukkemuskel er sterkere enn viljen til åpenhet. Noen vil mene at bildet er mer nyansert.

Utviklingen i Åpenhetsbarometeret, som Pressens offentlighetsutvalg og Kommunal Rapport har gjennomført, tyder på det.

Når det kommer til vanskelige og konfliktfylte saker, sitter meroffentlighet lenger inn. Tre omstridte lederavganger illustrerer dette. Sakene er ulike, men har fellestrekk: Omstendighetene rundt avgangene blir på ulikt vis forsøkt holdt unna presse og offentlig debatt.

De aktuelle sakene er fra Lødingen, Arendal og Porsgrunn.

I Lødingen hadde kommunedirektør Liv-Hege Martinussen frasagt seg stillingsvernet, men mente likevel avskjeden var usaklig. Hun fikk gode skussmål for jobben, før kommunestyret ikke lenge etter likevel ikke hadde tillit til henne. Hva som skjedde, kom ikke fram før pressen begynte å undersøke.

Saken har havnet i rettsvesenet. Tingretten har gitt den tidligere kommunedirektøren medhold i at fjerningen av henne var et brudd på saklighetsnormen ved utøvelse av styringsretten. Kommunen er dømt til å betale henne 1,2 millioner kroner i erstatning og sakskostnader. Saken er anket av kommunen.

Mitt anliggende er ikke om kommunen brøt saklighetsnormen. Toppsjefen hadde sagt fra seg stillingsvernet. En kommunedirektør uten kommunestyrets tillit har i praksis bare ett valg. Problemet er at politisk ledelse ikke ville snakke offentlig om hva som har skjedd, og hvorfor de mistet tilliten til toppsjefen. 

I stedet blir rettssaken et sted for skittentøyvask, i tillegg til kritikk av en pågående presse. Det siste er et bomskudd.

I Porsgrunn ble rådmann Rose-Marie Christiansen sykmeldt etter at det ble rettet kritikk mot henne fra hennes egen ledergruppe. Noe særlig mer fikk ikke omverdenen vite, før det i slutten av april forelå en avtale mellom rådmannen og kommunen. Der het det at rådmannen skal ha studiepermisjon og hjemmekontor de neste to åra.

I en skriftlig kommentar fra ordfører Janicke Andreassen het det at partene var fornøyde med å ha kommet til enighet. De hadde ingen behov for å kommentere saken ut over dette.

Et knapt flertall i kommunestyret er ikke enig. Nylig vedtok de å få saken gransket.

I Arendal skar det seg mellom den ferske kommunedirektøren, Inger Hegna, og det politiske flertallet. Hegna inngikk en sluttavtale med kommunen. Ifølge en pressemelding skyldtes avgangen «uenighet om den strategiske retningen for kommunen og om hvordan disse utfordringer best skal løses fremover».

Strategisk uenighet høres ut som en omskriving av strid om hvor det skal kuttes. Hva er farlig med det?

Selv har Hegna snakket om bakgrunnen for avgangen, riktig nok i forsiktige ordelag.

En hissig opposisjon og mediene vil vite mer. – Lovbestemt taushetsplikt, svarer ordfører Robert C. Nordli (Ap), da Agderposten konfronterer ham med Norsk Presseforbunds kritikk av hemmeligholdet rundt sluttavtalen og saksframlegg til det lukkede møtet som behandlet avgangen.

– «Strategisk uenighet» kan aldri danne grunnlag for taushetsplikt. Det er heller ikke taushetsbelagt at man vurderer å si opp en kommunedirektør, sier jurist Sindre Granly Meldalen i Presseforbundet.

Han minner om Grunnlovens paragraf 100 og plikten kommunen har til å legge til rette for en åpen og opplyst samtale.

Det kan være forhold rundt slike avganger som ikke bør ut i offentligheten. Det vil likevel være unntakene. De tre kommunene ser ikke ut til å være blant dem.

Vi skal også ha respekt for slike saker er en belastning for de involverte – også når avgangen bunner i uenighet og konflikt. Det som er vanskelig, kan imidlertid fort bli verre fordi politikerne – og i noen tilfeller topplederne selv – ikke vil snakke åpent og ærlig om hva som har skjedd.