Legg ned distriktsdepartementet

«I dag bor over 80 prosent av Norges befolkning i byer og tettbygde strøk. Dette gjenspeiler en kraftig sentralisering over de siste århundrene.» Setningen står i en artikkel om sentralisering på SSBs hjemmesider.

Dette er velkjent. 

Det står likevel i kontrast til den politiske debatten og de politiske læresetninger. Der er omkvedet at ingen kan vinne politisk oppslutning i Norge uten å balansere spenningen sentrum-periferi på en god måte.

Senterpartiets suksess og Arbeiderpartiets problemer ved de siste valgene tolkes som en bekreftelse på at dette betyr mer distriktspolitikk.

Ja, Norge er et langstrakt land med spredt bosetting. Det er – heldigvis – bred politisk enighet om å prioritere infrastruktur, tjenester og lokalsamfunn som gjør det mulig å opprettholde ambisjonen om spredt bosetting og utvikling i hele landet. Selvsagt skal politikerne se og forstå hele landet. By og land må helst gå hand i hand.

Problemet er bare dette: Det brukes mye politisk energi på en distrikts- og regionalpolitikk som skal snu flyttestrømmen, en vanskelig, om ikke umulig, oppgave. Da blir det mindre energi igjen til å snakke om hva byer og byområder trenger, og ikke minst forskjellen på storbypolitikk og en politikk for mellomstore byer og deres regionale funksjon.

Er det virkelig slik i dag? Ja, til en viss grad. Vi holder oss tross alt med et departement med distrikt i navnet til tross for at det forvalter sentrale politikkområder for byene. 

Navneskiftet – fra modernisering til  distrikt – var en bevisst politisk markering da Senterpartiet fikk hånd om Kommunaldepartementet høsten 2021. Et departement Arbeiderpartiet for øvrig ikke har styrt på snart 25 år.

Jeg klandrer ikke Sp for å være tro overfor sitt politiske grunnfjell av velgere utenom byene. Men det har konsekvenser, spesielt for Ap, at dagens regjering ikke har noen profilert politikk for ulike byer og byområder.

Det så vi ved fjorårets valg. Ap tapte fotfeste i alle store og mange mellomstore byer. Nå styrer Høyre der folk flest bor, med unntak av Tromsø.

Tidligere byrådsleder Raymond Johansen (Ap) sa etter valget i fjor at dagens regjering må ta sin del av skylden for nederlaget i hovedstaden og andre større byer. – Det som ble løftet fram som de viktigste sakene, ble sett på som tradisjonelle, distriktspolitiske saker. Der har vi slitt litt, med regjeringen, rett og slett, sa han i en episode av «Podkast uten portefølje».

Forholdet mellom storbyene og regjeringen har ikke blitt bedre etter fjorårets lokalvalg. Storbyene taper mye på omfordelingen i inntektssystemet. En viss omfordeling innen inntektssystemet var nødvendig. Storbyene er ikke skattesvake kommuner. De kler heller ikke offerrollen. Dessuten har de ressurser og evne til omstilling og utvikling. Men de har særegne utfordringer som fortjener å bli belyst.

Nå vil noen hevde at en storbypolitikk ikke er avgjørende for å få det til. Det som betyr noe, er hva som skjer på det enkelte politikkområdet. For eksempel innen samferdsel, klima og miljø, helse, oppvekst, arbeid, bolig, innvandring og integrering, kriminalitet, innovasjon og nyskaping. For å nevne noe.

Det er riktig at sektorpolitikken er viktig. Stortingsmeldingen om levekår i byer, «Gode bysamfunn med små skilnader», som kom i august i fjor, dokumenterte at det gjøres mye. Det gjelder både i de største byene og de mellomstore byene. Flere av disse har egne byvekstavtaler og områdesatsinger.

Meldingen ble likevel lansert med langt mindre politisk entusiasme av Sp-statsråden – til tross for at den kom ved inngangen til valgkampen – enn stortingsmeldingen om distriktspolitikk. Denne kom på vårparten.

Resultatet er at vi ikke får en politisk debatt – eller løsninger – som rammes inn av en tydelig forståelse av hva de ulike bytypene skal være og hva vi trenger for å utvikle dem. 

Kanskje er det på tide å stryke distrikt som Kommunaldepartementets mellomnavn og heller tilføye by.