Må skape rom for lokal forskning

I høst har den aktuelle kommunale virkeligheten blitt klar for alle. Utfordringene krever store og raske endringer. Det er viktigere enn noensinne at det er kapasitet og økonomisk handlingsrom for å omstille og endre i tjenestetilbudet.

Forskning og innovasjon er viktige virkemidler for å sikre at de riktige tiltakene settes inn. Kommunenes samarbeidsarena for forskning (KSF), som nå etableres over hele landet, er en struktur som kan bidra til det.

Høy endringstakt gjør at kunnskap raskere går ut på dato – også i offentlig sektor. Vi trenger ansatte i kommunene som forstår forskningsarbeid og gjør ny kunnskap forståelig og tilgjengelig. De må også bidra til å omsette kunnskapsbehov til forskbare problemstillinger. Det kan utløse mer, og mer kommunerelevant, forskning.

I en presset situasjonen for kommunene er det nødvendig å styrke muligheten til å dedikere ressurser til forskning og kunnskapsutvikling. Skal endring skje, må endring stimuleres.

Vi må lykkes i dette arbeidet.

Etableringen av KSF er et nybrottsarbeid for kommunal sektor. Kommunene møter etableringen med stor entusiasme. KSF er en struktur for samordning av kunnskapsbehov og spredning av kunnskap mellom kommuner og mellom kommuner, akademia og andre kompetansemiljøer.

Vi har selv bekostet dette som et forsøksprosjekt i fem år, og nå er vi glade for at det kom penger på statsbudsjettet for 2024 og at det er foreslått videreført i 2025. Etableringsperioden skal gå fram til 2028 – og ha fokus på kunnskapsutvikling for bærekraftige helse- og omsorgstjenester. KS har ansvaret for å lede arbeidet, og bidrar selv med betydelige midler.

KSF-strukturen innebærer et nasjonalt nivå, et regionalt nivå og et kommunenivå der kommuner i naturlige klynger koordineres av en motorkommune som tar på seg et ekstra ansvar.

Med dagens kommuneøkonomi er dette sårbart. Vi ser at kommunene trenger støtte og risikoavlastning for å få rom til å være det utøvende leddet i strukturen.

Motorkommunene er det utøvende leddet i strukturen. En landsdekkende etablering krever langsiktig og forutsigbar finansiering.

Motorkommunene og kommuneklyngene samarbeider med universitets, høgskole- og instituttsektoren samt andre relevante kunnskapsaktører og samarbeidspartnere. Det er her forskningen utøves og kunnskapsutvikling skjer.

Et godt etablert og velfungerende lokalt nivå er suksessfaktoren for å lykkes med KSF-strukturen. KS mener derfor det er behov for finansiering av både de regionale vertskapskommunene og motorkommunene i samarbeidsklyngene.

Det er bra at de viktige ansatsene regjeringen gjorde i statsbudsjettet for 2024, og som allerede har utløst betydelig aktivitet, blir fulgt opp i budsjettet for neste år. KS hadde imidlertid håpet på forsterket innsats og risikoavlastende midler til motorkommunene. De er det utøvende leddet i strukturen.

Det er et klart budskap fra KS medlemmer – og noe vi vil jobbe videre for i fortsettelsen.

De aller fleste offentlige tjenestene leveres av kommuner og fylkeskommuner, som også har roller som samfunnsutvikler og demokratiarena. Endringsbehovet for sektoren i møte med samfunnsutfordringene krever kunnskapsbaserte løsninger.

Politikere og ansatte i kommuner og fylkeskommuner spiller en nøkkelrolle i å omsette ny forskningsbasert kunnskap til forbedret praksis, nye løsninger og framtidsrettede beslutninger.

Kommuner og fylkeskommuner må derfor være aktive og selvstendige deltakere i forskningssystemet på politisk, strategisk og operativt nivå for at forskningsinnsatsen skal ha effekt. Slik er det dessverre ikke i dag.

Kommunesektorens samarbeidsarena for forskning kan spille i en sentral rolle i å gjøre kunnskap tilgjengelig og korte ned gapet fra kunnskap utvikles til det tas i bruk.

Målet for KSF i perioden fram til 2028 er mer bærekraftige kommunale helse- og omsorgstjenester. Her er omstillingsbehovet særlig stort.

Men løsningene på samfunnsutfordringene er komplekse. De krever at det arbeides på tvers av tjenesteområder og sektorer. Målet er at KSF-strukturen på sikt kan favne kommunenes helhetlige kunnskaps- og forskningsbehov.

Dette krever innsats – og innsats koster.