Make fogderiet alive again

For dem som er opptatt av kommuner og kommunepolitikk, har denne høsten vært preget av Robek, rop om mer penger og kuttforslag. I en artikkel hos TV2.no i oktober, basert på en gjennomgang gjort av KS, beskrives kommunenes økonomiske situasjon som den verste på 40 år.

Det virker som i dagens diskurs om kommunestruktur og kommuneøkonomi at flere av kommunene er for små til å løse flere av de lovpålagte oppgavene sine. Eller at de har for lite penger til å gjøre det.

Samtidig er ikke problemet med lange avstander i store deler av vårt langstrakte land blitt mindre. Noe i miksen oppgaver, inntekter, geografi og struktur later til ikke å gå opp.

Utenifra ser det lettest ut å gjøre noe med oppgaver og inntekter. Regjering har da også bevilget mer penger til kommunene, for å bøte på problemene. Dessverre blir ikke geografien eller kommunestrukturen bedre eller annerledes av at man kaster på penger.

Kanskje kan vi tenke litt nytt, ved å la oss inspirere av fortiden? Frem til forrige århundreskifte eksisterte det et forvaltningsnivå mellom kommunene og amtene (fylkene): fogderiet.

Fogderiene er mange steder grunnlaget for den uformelle distriktsinndelingen av Norge. Solør, Lofoten, Setesdal, Ryfylke og Fosen har alle til felles at de både er tidligere fogderier og nåværende distrikter.

Et fogderi var området fogden tjenestegjorde i. Tjenestemannen ble titulert fogd, som fortsatt omtales som «fut» i dagligtalen.

Hovedoppgaven var skatteinnkreving. I tillegg utførte fogdene diverse andre oppgaver på vegne av staten. Fogdene var også forløperen til politimesterembetet og politikamrene, som i all hovedsak avløste fogderiene. Da de ble erstattet, var Norge inndelt i litt over 50 fogderier.

Istedenfor hurtig å skifte ut fogdene med politimestre valgte staten ved denne omleggingen å fase dem ut, og erstatte fogdene ved «naturlig avgang».

Det kan også være en løsning på konflikter som gjerne involverer kommune- og fylkessammenslåinger: Fase inn et alternativ som gradvis kan vise seg som en verdig og naturlig arvtaker til både kommune og fylke.

Man kan argumentere imot fogderi-ideen med at dette bare er å lage «mega-kommuner» med en annen merkelapp. Det går helt fint an å se det slik, men størrelsen tatt i betraktning er de nok bedre dimensjonert for mange av kommunenes oppgaver.

Samtidig bør man tenke på at myndighetene anså dette som et dugelig forvaltningsnivå også før kommunene ble «oppfunnet» i 1837. Fogderiene var med andre ord store nok for datidens forvaltning, som uten moderne infrastruktur må sies å ha hatt mye større avstander og vanskeligere arbeidsforhold.

Rett nok må det dog poengteres at «offentlig sektor» før 1837 var av et ganske annet omfang og kompetansenivå.

Les også:

Kommuner påvirket staten – ikke omvendt

Fogderistrukturen var nok også en avveining mellom kostnader (dess færre futer, dess bedre for statskassa) og avstander i tjenestedistriktet, samt avstanden mellom myndighet og folk.

Hvilke alternativer finnes utover denne? Vi kan selvfølgelig fortsette som før, og håpe at bedre tider vil øke befolkningen overalt eller at Robek-lista skrumper inn. Vi kan også forsøke oss på en omkamp om kommunereformen og kommunestrukturen fra Solberg-regjeringen.

Det går også an å løfte blikket og se hvilke kommunale funksjoner som kan legges ned, overføres til andre eller endres, eventuelt privatiseres – for dem som liker det. Eller selvfølgelig bla opp mer penger, til ulempe for andre gode formål.

Uansett hvordan morgendagens kommune ser ut – det være seg størrelse og folketall, tjenesteproduksjon og funksjoner, økonomi og inntekter, lokal identitet og tilhørighet – så kan vi håpe at overgangen blir like rolig som utfasingen av fogderiene.