Når tjenesteutvikling blir ekstremsport

Budsjettene i min tjeneste går aldeles ikke opp hvis jeg ikke får tilskuddene vi søker på. I august, september, oktober og november er det på’an igjen. Nye søknader må skrives og rapporteres på. Søknadene og kriteriene blir mer og mer detaljerte og omstendelige, og det er lett å miste motet underveis.

I år, som i fjor, søker vi på ti tilskudd – fra Helsedirektoratet, Bufdir og fylkeskommunen.

Det gjelder tilskudd til styrking og utvikling av helsestasjon og skolehelsetjeneste, kommunalt rusarbeid, FACT ung-team, kompetanseheving og tjenesteutviklingstilskudd i samarbeid med helse og velferd, foreldrestøttende tiltak, ferie- og fritidskasse i samarbeid med kultur, aktivitetskasse i samarbeid med kultur, fattigdomsmidler i samarbeid med kultur, frisklivssentral for barn og unge og folkehelsemidler i samarbeid med flere kommuner.

Hvis jeg får midler, må jeg passe på at de ikke brukes på noe annet enn kriteriene. Tilskuddslisten er så lang at jeg må drive balansekunst for å klare å bruke dem riktig og sette dem på riktig objekt i regnskapet.

Nylig kom det første avslaget på et tilskudd vi har søkt på. Fortvilelsen er stor. Trøsten er fattig, selv om Bufdir skriver at de har hatt oversøknad og måtte prioritere hardt.

Mitt største ønske for Kommune-Norge er å slippe å drive en tjeneste basert på tilskudd som varer ett år av gangen. Det er ekstremsport å drive innovasjon og tjenesteutvikling på kortvarige tilskudd.

Alle tilskudd gjør det vanskelig for meg å planlegge drift og beholde de gode folkene jeg har. Jeg tenker samtidig på hvor mange ansatte som er på «andre siden» for å lese søknader, innvilge tilskudd, lage regelverk og lese alle rapporteringene. Hvor blir det av tilliten til oss som ledere i kommunen?

Må virkelig byråkratiet vokse seg så stort, når vi egentlig har behov for flere hender i kommunen?

Det viktigste for meg som leder, er å ha ansatte som trives og føler arbeidsglede. Det gir lavt sykefravær og stabil tjeneste. Det synes imidlertid som en umulig oppgave å ta vare på ansatte når vi bare har knapper, glansbilder og en usikker prosjektstilling på ett år å tilby.

De fleste er avhengig av fast jobb og forutsigbarhet i dyrtiden vi lever i. Jeg vil så gjerne bygge et godt lag med en stabil arbeidsflokk. Det er ikke lett når jeg ikke kan tilby høyt utdannede mennesker som gjør en fantastisk jobb, en fast stilling.

Nylig var det et innslag fra Norges Banks årstale på nyhetene. Her forteller sentralbanksjefen at det går bedre i Norge. Det er godt å høre, men jeg legger merke til alle de flotte blomsteroppsatsene som omkranser sentralbanksjefen. «Hvor mye kaffe kunne jeg kjøpt til ansatte for prisen for blomstene?» tenker jeg.

For mine ansatte får ikke kaffe, blomster eller betalt lunsj én eneste gang i løpet året. Det har ikke kommunens budsjetter rom til, selv med tilskuddsmidler.

Innslaget går videre til banketten. Politikere og næringslivstopper fortjener en påskjønnelse og en fin middag, men trenger det å være så ekstravagant?

For å sette det i perspektiv: I vår kommune fikk ansatte pepperkaker og gløgg til julelunsj. Kommuneansatte kan bare drømme om en liknende middag som vi så på nyhetene. Enda våre ansatte hadde fortjent det så inderlig, fordi de jobber iherdig hver eneste dag for å holde kommunen i gang.

Videre ser vi at sentralbanksjefen viser kontoret sitt og kunsten på veggene. Igjen i stor kontrast til vår virkelighet.

Lokalene våre er så slitte at dører ikke går igjen. Jeg som leder, kjører søppel, maler og tetter lydkanaler for å spare penger. Vedlikehold har ikke kommunen hatt råd til på mange år.

Vi går gjerne på do for å ta en telefon som er sensitiv, fordi det er det eneste stedet vi er alene.

I kommunen bruker vi papirservietter som duk ved feiring av jubilanter, og vi tar med kake hjemmefra. Kunsten vår er klistremerker kjøpt på Temu, betalt av ansatte selv. Det er spleiselag og dugnadsånd som gjelder hos oss.

Hvordan ble det så store forskjeller i det offentlige Norge?