Skal det bli greit å shoppe kommunetilhørighet?

Er det noe Ålesund kommune virkelig har fått lære mye om, så er det å endre kommunegrenser. I ti år har dette preget organisasjonen vår.

Først slo vi sammen fem kommuner. Senere gikk Haram fra oss, og det ble arbeid med skilsmissen og et oppgjør som ennå ikke er avsluttet.

Nå gjelder det grensejustering for de vel 40 innbyggerne på øyene Ona og Sandøya i gamle Sandøy kommune. Den ligger nå på kommunal- og distriktsminister Erling Sandes bord, etter at Statsforvalteren i Møre og Romsdal på tynt og feilaktig «faktagrunnlag» tilrådet utredning av spørsmålet.

De som bor i gamle Sandøy kommune, får gode tjenester fra Ålesund. Dette er noe Statsforvalteren har fart over med harelabb i sitt «faktagrunnlag». Dette til tross for at det er helt avgjørende i inndelingsloven, som snakker om at vi skal ha formålstjenlige enheter med tilfredsstillende tjenester, økonomisk bærekraft og kapasitet til å løse oppgaver.

Dersom innbyggere blir justert over til en ny kommune, taper Ålesund rammetilskudd. Da vil ikke vi greie å gi like gode tjenester til dem som blir igjen.

Dette handler altså ikke bare om de vel 40 som ønsker seg ut av Ålesund. Det handler om at et lite øysamfunn helt ytterst på kysten fortsatt skal få gode tjenester, at vi skal kunne være med på å bygge et livskraftig lokalsamfunn og skape fremtidstro – ja, være med på å bidra til at vi tar hele landet i bruk.

Så, hvem skal kommunalministeren lytte til? Et flertall på øyene Ona og Sandøya som ønsker å gå til Aukra kommune, eller flertallet i gamle Sandøy kommune som ikke vil splitte kystsamfunnet med en over 150 år lang felles historie?

De som sier de vil ha grensejustering, sier de føler seg som romsdalinger, men i gamle Sandøy har folk levd godt i skjæringspunktet mellom Sunnmøre og Romsdal. Dette er til etterfølgelse for et fylke som tidvis nærmest slites i stykker av fogderistrid.

Et annet moment som Statsforvalteren hopper litt for lett bukk over i tilrådingen til kommunalministeren, er samferdsel.

Nye Ålesund kommune har vidstrakt geografi, og vi har lagt vekt på å ha gode tjenestetilbud i hele kommunen. Folk på Ona og Sandøya må ta ferje til de fleste av dem.

Men, når ferja er fremme på Finnøya, er det nå bare kort vei til innbyggertorg, sykehjem, skole og barnehage. Skal de videre til samme tilbud i Aukra, blir ferjeturen mye lengre.

Ona og Sandøya ligger helt i enden av en perlerekke av øyer utenfor Mørekysten. For et par år siden åpnet Nordøyveien, som hadde kostet rundt 6 milliarder kroner. Den knytter øysamfunnet ferjefritt til fastlandet. Den binder innbyggerne til den største byen i Møre og Romsdal, med universitet, sykehus og også videre med landfast vei til flyplass.

I stedet for fordelen med Nordøyveien, blir milliardveien nå brukt som et problem som gjør at folk på Ona og Sandøya må få bli grensejustert inn en fremtid med en svært lang ferjetur for å knytte seg til kommunesenteret, i stedet for en kort ferjetur til kommunale tjenester og landfast, nybygget vei til kommunesenteret.

Løfter vi blikket, ser vi at saken også har påvirkning på region- og fylkesnivå. Ålesund er lokomotivet i Møre og Romsdal. Gjennom de siste ti årene har mange av våre ansatte vært opptatt med endringer av kommunegrenser.

Den arbeidskraften vi, som den største kommunen og motoren i fylket, skulle bruke på å være innovative og gå foran, utvikle, samarbeide og skape nye muligheter i kommuner og næringslivet i regionen, har gått med til dette. Det er ikke god distriktspolitikk. Ei heller god kommunalpolitikk.

Vi må også se disse prosessene med nasjonale øyne. De koster – mye.

I en tid der kommunene får stadig nye oppgaver og større utfordringer som skal løses med færre hender og mindre penger, er ikke svaret å bruke tid på justering av kommunegrenser. Dette gjelder hos oss og andre steder i Norge der slike saker ulmer og er på vei til ministerens bord.

Kommune-Norge har ikke råd til at det skal bli greit å shoppe kommunetilhørighet.