Skal mastodontene i Helse-Norge ta over helse og omsorg i kommunene?

Nestleder Jan Christian Vestre i Ap har varslet en ny stor reform i helsesektoren. Hva den skal bestå i er temmelig uklart. Den mest sannsynlige tolkningen er at han vil staten skal overta de kommunale helse- og omsorgstjenestene og legge dem under de statlige helseforetakene.

De er fra før organisatoriske mastodonter med svak demokratisk legitimitet. Det største av de fire regionale helseforetakene har 85.000 ansatte på alle sykehusene på Østlandet og Sørlandet, og er Norges største arbeidsgiver.

Dersom de skal overta de kommunale helse- og omsorgstjenestene, kan antall ansatte i helseforetakene i Norge fort bli fordoblet. Det kan føre til at tilliten til styringen av det offentlige helsevesenet, som er en av kronjuvelene i velferdssamfunnet, vil bli kritisk.

Jan Christian Vestre burde heller vurdere hvordan den demokratiske styringen av helseforetakene kan styrkes. Det kan for eksempel skje ved at de regionale helseforetakene (RHF-ene) legges ned, og at staten oppnevner styrene i helseforetakene etter forslag fra fylkeskommunene.

De regionale helseforetakene ble i sin tid opprettet fordi fylkene ble regnet som for små enheter. I dag har vi en fylkesstruktur som passer bedre, og RHF-ene er blitt et unødvendig mellomledd. Staten vil uansett bestemme de økonomiske rammene de må foreholde seg til. På den måten vil innbyggerne i hvert fall ha en kanal til helseforetakene.

Fra et rent helsepolitisk synspunkt vil en overføring av de kommunale helse- og omsorgstjenestene til staten bety at nærheten til befolkning og pasienter, mobiliseringen av frivilligheten og det lokale politiske engasjementet svekkes. Det kan gå ut over både kvalitet og effektivitet.

Vestre drømmer om en «sømløs helsetjeneste», der pasientene uten hindringer skal kunne flyttes mellom hjemmesykepleie, fastlege, sykehjem, sykehus og de store spesialsykehusene uten kapasitetsutfordringer.

Han ser bort fra at det uansett må tas beslutninger med store økonomiske konsekvenser når ansvaret for pasient skal flyttes. Fullstendig fri flyt av pasienter er en ren illusjon.

Det kan se ut som om Vestre har gått i den samme fella som mange andre helseministre har gjort før han; han vil forsøke å løse alle de forventningsutfordringene det norske helsevesenet står i med en ny, stor organisatorisk reform.

Vi som har fulgt helsepolitikken gjennom noen tiår, vet at den store helsereformen som ble foreslått av Tore Tønne, knapt har løst noen av de utfordringene den var ment å løse.

Kjernen i problemene i både spesialisthelsetjenesten (sykehusene) og kommunehelsetjenesten er først og fremst underfinansiering og ressursmangel. Både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten står i en forventningskrise.

Det kommer stadig nye behandlinger og nye medisiner, og det norske folk forventer at det skal være tilgjengelig umiddelbart i «verdens rikeste land».

Samtidig står vi midt i en rask aldring av befolkningen, som fører til at presset på helse- og omsorgstjenestene øker sterkt.

Disse utfordringene kan ikke løses ved organisatoriske reformer. Helsesektoren i Norge har høy produktivitet, selv om sikkert mye som kan bli bedre. Tallene fra OECD viser at det norske helsevesenet ligger meget godt an.

En måte å beregne produktiviteten i sektoren på er andelen av brutto nasjonalprodukt som går til helseformål. De siste tallene at Norge bruker 7,9 prosent av BNP på helse, mens gjennomsnittet for alle OECD-landene er 9,2 prosent av BNP, og at USA bruker hele 16,6 prosent av BNP.

Hvis vi forutsetter at det private forsikringsbaserte helsetilbudet i USA og skattefinansierte tilbudet i Norge er likeverdig, er produktiviteten i det norske helsevesenet mer enn dobbelt så høy som i USA.

For de aller rikeste, med de beste forsikringsordningene, er kanskje helsetilbudet i USA bedre enn i Norge. Men for den jevne innbygger er det gratistilbudet av helsetjenester i Norge minst like godt som i USA.

Jan Christian Vestres ulne reformforslag er et varsku til kommunesektoren i Norge. Helse og omsorg er målt i antall ansatte den største virksomheten i kommunene, og en overføring til staten vil føre en stor svekkelse av kommunene slik vi kjenner dem i dag.

Å bygge gode helse- og sosialtjenester er én av de mest meningsfylte oppgavene i det lokale demokratiet. Hele ideen om et sterkt lokalt selvstyre, som er nedfelt i Grunnloven, vil bli svekket hvis Vestre får det som han vil.