Skal vi løfte det faglige arbeidet vårt, må vi legge til rette for forskning

Snart kommer funnene fra den første storskalastudien av hvordan eldre i Norge opplever kommunale helse- og omsorgstjenester. 471 personer er intervjuet, pluss ansatte og pårørende.

Det er brukt et anerkjent spørreskjema kaldt ASCOT (The Adult Social Care Outcomes Toolkit). Her svarer brukerne om sin livskvalitet på åtte områder: De grunnleggende behovene for mat og drikke, hygiene og velvære, renhold og trivsel i boligen og trygghet. Det er også spørsmål om behovene for kontroll over hverdagen, sosial deltakelse, meningsfull aktivitet og verdighet.

For å få til intervjuene måtte ansatte ved sykehjem, omsorgsboliger og hjemmetjenester i tre kommuner, pluss kommuneledelse, gi tillatelser. De måtte også legge praktisk til rette, informere og få samtykke fra de eldre. Pårørende måtte gi samtykke hvis de som skulle intervjues, ikke hadde samtykkekompetanse.

Ved Nordbyen omsorgssenter var vår holdning til å delta positiv fra første stund. Vi trenger kunnskap om vårt arbeid, og vi trenger å høre pasientenes meninger.

På omsorgssenteret er det blant annet en skjermet, forsterket enhet for personer med utfordrende atferd, der de fleste har langtkommen demenssykdom. Enheten har åtte plasser fordelt på to enheter. De som bor her er i alderen 50–90 år, og er på Nordbyen fra noen måneder til flere år. Flere av pasientene her ble intervjuet om sin livskvalitet definert ut fra kriteriene i ASCOT.

Vi følte at det ikke trengtes mye tid til tilrettelegging for forskerne. Men det var viktig å informere pasientene. Vi måtte også gjenta hva som skulle skje når det skulle komme en forsker for å snakke med dem, siden hukommelsen er svekket hos flere grunnet demenssykdom. Det var også viktig at vi var i nærheten ved møtene mellom pasienter og forsker, siden pasientene kan ha utfordrende atferd.

Alle møtene ble rolige og fine, ikke minst på grunn av forskerens kunnskap om pasientgruppen og sin personlige egnethet i form av rolig og vennlig fremtoning.

På forhånd hadde vi også snakket med forskeren om beboernes helsesituasjon, og om ting som kunne oppstå – men at vi alltid ville være i nærheten.

Vi mener kunnskap om de kommunale helse- og omsorgstjenestene vil løfte arbeidet vårt. Fra før vet vi at spesialisthelsetjenesten får mesteparten av forskningsmidlene. Skal vi løfte det faglige arbeidet vårt, og ikke minst bli en aktør som bidrar til å få fram kommunenes utfordringer, så må vi også selv legge til rette for og å melde inn behov for forskning.

Fra forskerståsted er etikk i vårt arbeid viktig. I intervju med personer med kognitiv svikt er forskningsetiske utfordringer sentrale. Det var ekstra viktig å ha med menneskelig klokskap og rolleforståelse.

Å klargjøre for de ansatte hva vi ønsket, slik at de kunne bidra til å legge til rette for intervjuene, ble prioritert. At de aller fleste er i stand til og ønsker å snakke om sin livskvalitet, er vi nokså sikre på. Men da er det viktig å kunne å lytte, ta pauser og noen ganger lede samtalen igjen inn på det vi var ute etter å snakke om. Dette må skje på en respektfull måte.

Vi lærte også mye ved at vi startet intervjuene hos eldre hjemmeboende tjenestemottakere. Senere gjorde vi intervju på sykehjem, hvor beboerne ofte er sykere. Slik utviklet vi kunnskap om intervjumetoden underveis.

Flere ganger foregikk intervju og observasjon over et par dager. Folk ble slitne, og oppmerksomheten var ikke alltid til stede.

Vi snakket også med pårørende og ansatte når brukeren ikke selv kunne samtykke til å delta. Det ga tilleggsinformasjon og et mer helhetlig bilde av brukerne.

Er det mulig å få relevante svar i forskning fra personer med langtkommen demenssykdom? Svaret er som regel ja. Men samtalene måtte ofte suppleres med observasjon av stemningsleie, og praten om deres opplevelse av matkvalitet måtte ofte tas mens de spiste.

Vi har hatt møter med ansatte der vi har delt foreløpige forskningsfunn. Engasjementet deres er stort.

Noen mener at vi burde ha brutt ned resultatene på avdelingsnivå, slik at de ansatte kunne ha sammenlignet seg med andre avdelinger. Av etiske grunner er ikke det mulig, fordi det kan da være mulig å identifisere deltakere. I stedet har vi brutt ned funnene på hjemmetjenester, omsorgsboliger og sykehjemstjenester i hver kommune.

Vi håper samarbeid om forskning kan være nyttige for alle. Det fortjener mottakerne av tjenestene.