Annonse
Debatt
Slik øker vi innkjøpet av lokal mat
Kommunene har mulighet for å øke andelen lokal- og regionalprodusert mat.
Publisert
Sist oppdatert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
I et innlegg i Kommunal Rapport gir Kristin Reichborn-Kjennerud et unyansert bilde av kommunale innkjøpere. Hun er bastant på at kommuner sammen inngår «digre kontrakter for milliarder av kroner som bare nasjonale eller internasjonale selskaper kan levere på».
I Oppdal kjøpes det inn landbruksvarer lokalt i et omfang som ikke var mulig tidligere.
Vi kjenner en annen virkelighet.
I Trøndelag er det et tydelig ønske om å kunne kjøpe mer lokal- og regionalprodusert mat. Trøndelag fylkeskommune har inngått innkjøpsavtaler for mat på vegne av seg selv og kommunene i fylket. Her er det fremforhandlet et handlingsrom for kjøp av lokal mat for kommunene.
Konkret betyr det at kommunene kan kjøpe inntil 20 prosent av maten lokalt utenom den sentrale avtalen. Dette gir muligheter for kommunene til å kjøpe fra produsenter i egen kommune.
Ifølge Reichborn-Kjennerud grenser offentlige innkjøp til galskap «som hindrer lokal og bærekraftig næringsutvikling».
Oppdal har over tid arbeidet bevisst for å øke andelen lokal mat, og vi mener selv å være på rett spor. I Oppdal kjøpes det inn landbruksvarer lokalt i et omfang som ikke var mulig tidligere.
Det er til glede for lokale produsenter, kommunale kjøkkenansatte, dem som spiser mat tilberedt av lokale råvarer og ikke minst miljøet.
Av de matvarer vi kjøper inn lokalt, kan vi nevne potet (fjellmandel fra Oppdal), egg, kjøttprodukter av varierende bearbeidelsesgrad fra storfe og lam, bær og urter i sesong og grønnsaker i sesong. Brødene baker vi selv.
For å sikre at de lokale leverandørene kan levere det vi som kommune etterspør, har vi hatt flere møter med leverandørene for å avstemme ønsker mot hva som er mulig å levere. Resultatet er at vi kan kjøpe mye av de allerede eksisterende produktene, men noen ganger må produktene utvikles slik at vi kan bruke dem – særlig med hensyn til effektiv ressursbruk.
Videre benytter vi, som også Reichborn-Kjennerud nevner, muligheten for lovlige direktekjøp for beløp under terskelverdi.
Så lenge man ikke er selvforsynt med råvarer, er man avhengig av grossistene for å levere majoriteten. Derfor mener vi at 20 prosent fleksibilitet i en næringsmiddelavtale gir oss et godt utgangspunkt til å jobbe videre med lokal mat.
