Små skolegårder og store forskjeller – hva gjør vi nå?

Nylig publiserte Norsk institutt for naturforskning (NINA) en rapport som bekrefter det vi i Tverga har advart om lenge: At altfor mange barn vokser opp med små og monotone uteområder i skolen.

Tallene er tydelige: 39 prosent av skolene oppfyller ikke dagens minimumsanbefaling på areal på 50 m² per elev. I byområder er situasjonen dramatisk – kun 13 prosent har nok uteareal.

Ifølge NRK betyr dette at 350.000 barn har for liten plass i skolegården sin. Daglig går disse barna glipp av muligheten til å leke, bevege seg og få en pause fra skolens fire vegger.

Rapporten peker også på at de minste skolegårdene har mer asfalt og mindre grøntareal enn de største. Dette forsterker alvoret. For barn trenger variasjon, naturinnslag og steder som inviterer til lek, ro og samvær. Små, harde flater forsterker forskjeller mellom barna, hemmer bevegelse og gir dårligere læringsmiljø.

Dette er ikke synsing. Det er godt dokumentert gjennom studier fra blant andre NMBU og internasjonal forskning.

La oss kalle en spade for en spade: Vi har visst at skolegårdene ikke holder mål. Nå har vi tallene som viser alvoret. Det er på høy tid med handling.

Tverga har, sammen med flere nasjonale organisasjoner, lenge jobbet for et skolegårdsløft. Vi har fem konkrete anbefalinger til nasjonale myndigheter.

1. Nasjonale krav til arealstørrelse og kvalitet

Det er et paradoks at det er strengere plasskrav til høner enn for skoleelever. Minimumsanbefalinger som ikke er juridisk bindende, er ikke nok. Vi trenger tydeligere nasjonale krav som sikrer at ingen skole godkjennes uten tilstrekkelig og variert uteareal.

2. En helhetlig, nasjonal veileder

Kommuner og skoler trenger tydelige anbefalinger om hvordan gode skolegårder utformes. Veiledning må være praktisk, kunnskapsbasert og inspirerende.

3. Nasjonal statistikk og kunnskapsgrunnlag

Kartleggingen fra NINA er en god start. Nå er det viktig at statistikken oppdateres jevnlig, slik at det blir mulig å følge med på utviklingen fremover.

4. Pilotprosjekter som kombinerer forskning og praksis

Vi må få fram gode eksempler, lære av dem og dele erfaringene.

5. Økonomiske virkemidler som monner

Uten penger forblir gode intensjoner nettopp det – intensjoner. Kommunene trenger insentiver til å prioritere skolegårdene, enten gjennom øremerkede midler eller bedre støtteordninger.

Vi vet at flere barn i dag sliter med blant annet økende inaktivitet, skolevegring og psykiske helseutfordringer. Det snakkes mye om behovet for mer praktisk læring og lek i skolen, men det er påfallende stille om skolegårdene. Dette henger sammen. En skolegård som inviterer til variert lek og bevegelse kan utgjøre forskjellen mellom en god og en dårlig skoledag for mange barn.

Det er et nasjonalt mål å utjevne ulikhet i helse. Skolen og ikke minst skolegården er en viktig arena for dette. Der når vi alle barn.

Vi oppfordrer nasjonale myndigheter til å ta disse funnene på alvor. Det handler om barns rettigheter, helse og livskvalitet. Det handler om å skape skoler som gir rom for mer enn bare stillesitting og pugging. Det handler om å investere i framtida.

Tallene ligger på bordet. Nå må politikerne gjøre det samme: Legge handlingsplanen på bordet. Og sette i gang.