«Smarte» velferdskommuner kan vise seg å bli dumme

Politikk handler alltid – blant annet – om forholdet mellom mål og midler. Idealet vi er vant til å forholde oss til, er at gode mål med bred oppslutning må støttes opp av midler som bringer oss til målet på en mest mulig effektiv måte.

Noen ganger er dette mulig å få til, men ofte ikke. Veldig ambisiøse mål risikerer å bli «tomme ord» fordi midlene ikke finnes, koster for mye eller er umulige å få oppslutning for.

Men det vanligste problemet er kanskje at vi forveksler mål med midler, enten fordi vi har forelsket oss i midlene, som viste seg å virke før – eller som glinser av noe helt nytt, og som for eksempel ser «smarte» ut.

I vår tid synes midlene å ha større utopisk potensial enn målene. Uansett er trolig den viktigste faren ved å se på mål og midler i politikken som helt manipulerbare, at midlene systematisk undergraver målene på lengre sikt, men mens vi velger å rette blikket mot det som (på kort sikt) kan bekrefte drømmen om at vi endelig har funnet fram til det som «virkelig virker».

Selv har jeg nylig – via kommune-TV – observert hvordan «smarte kommuner» kan bli virkelighet.

Konsulentselskapet Agenda Kaupang besøkte Skien i januar i år, og orienterte utvalget for helse og velferd om hvordan helse- og velferdspolitikken må se ut i en ny tid. Selskapets konsulent forsikret de folkevalgte at de gjør ting veldig bra allerede, men at de er nødt til å bli mye mer treffsikre i tjenesteytingen.

Vi har verken folka eller ressursene lenger, som Helsepersonellkommisjonen har vist oss. Men den gode nyheten er at Agenda Kaupang kan dokumentere at det ikke er noen sammenheng mellom kostnader og kvalitet i sektoren.

Et naturlig sted å starte er å se nærmere på alle dem som får tjenester, uten at de trenger dem.

«Det er en fantastisk del av sosialdemokratiet», sa konsulenten, «at de som maser seg til tjenester» uten å trenge dem i realiteten «stjeler fra fellesskapet».

Konsulenten selv visste om tilfeller der hjemmetjenesten drar på bomtur til hjemmeboende som viser seg å være ute på treningstur.

Et annet eksempel på at kommunen må skjerpe seg betydelig, er trygghetsalarmsatsingen. Responssenteret bruker angivelig mye tid på å reise ut til «masse ensomme eldre som synes det er spennende å trykke på knappen og se hva som skjer».

Noen brukere i Skien kan ifølge konsulenten «feire sølvbryllup med kommunetjenester».

Skiens store problem er at kommunen gir mye mer kostbare tjenester til flere brukere enn nødvendig. Løsningen på dette er forholdsvis enkel. Tjenestene må bli mye mer differensierte og treffsikre, og særlig rettes mot tidlig innsats. Dessuten må de koordineres mye bedre.

Konsulenten understreket overfor kommunestyret at situasjonen vi står overfor i dag, «er så skummel at jeg ikke er sikker på om vi har tatt det inn over oss. Jeg håper dere skjønner det».

Forutsetningen for mer treffsikre tjenester som koster mindre, og som faktisk gir dokumenterbar effekt, er at innbyggerne i Skien «skjønner hva som er greia». Kommunen er nødt til å begynne å fortelle dem at de framover vil bli stilt krav til. Mange brukere har langt større evner til selvhjelp enn de selv påstår eller tror.

I konsulentens fortelling om Skien var det imidlertid problemet med lite funksjonelle boliger langt unna sentrum som fikk størst oppmerksomhet. Framover kan det «bli snakk om at du må flytte» hvis du vil ha tilgang til kommunale tjenester.

«Det er dobbelt så dyrt å gi tjenester til brukere som bor langt unna. Hvor lenge kan vi sitte og se på det?»

En viktig forutsetning for at folk i Skien vil gå med på og inn for denne smarte, nye måten å gjøre ting på, er at politikere slutter å «hausse opp» stemningen «for hver minste klage».

Kommunestyret tok vel imot Agenda Kaupangs presentasjon av sin strategi for kommunens framtidige helse- og sosialpolitikk. På kommune-TV får jeg inntrykk av at dette ikke minst skyldes at den muntlige fortellingen ble støttet av et svært sofistikert powerpoint-visualisert system av alternative, kostnadsspesifiserte tjenesteforløp i en omfattende innsatstrapp.

Publikum fikk tydelig se hvor mange millioner som brukes på tjenester som kunne vært løst mye billigere.

Fortellingen om Skiens utfordringer, som her har blir formidlet gjennom Agenda Kaupangs perspektiv, språk og motiver, er kanskje et speilbilde av noen dominerende tegn i tiden.

Én av disse fortellingene dreier seg om hvordan oppdagelsen av midler som forstås som «smarte», skaper en slags instrumentell forelskelse i par med en blindhet både overfor hva som er målet og hva som har gjort/gjør velferdskommunen mulig.

En annen er at når politikk begynner å handle om smarte løsninger, framstår folk flest uvegerlig som temmelig dumme. De betraktes fra et sted ovenfra, og derfra ser og forstår man behovet for oppdragelse veldig klart og tydelig.

En tredje er den nesten utrolige effekten Helsepersonellkommisjonen har hatt. I en periode har vi hatt knapphet på arbeidskraft, et voksende antall eldre og færre i arbeid. Påfallende mange synes allerede å ha konkludert med at det da er best å gi opp politikken, tenke smart og få befolkningen til å skjønne hva som er greia.

En fjerde fortelling handler om hvem som har rett til å definere folks behov. Hvis vi overlater dette ansvaret til eksperter som til enhver tid vet hva vi kan ta oss råd til, er mye gjort – ikke minst med tilliten til velferdskommunen.