Sosialhjelp mot barne­­fattigdom er en nød­løsning – mer må til

SOFAK-rådgiver Hans Gunnar Glomseth påpeker i et svar til min kronikk om hvordan sosialhjelpen ikke virker som sikkerhetsnett for alle barn, at sosialhjelp ikke er den beste løsningen for å hindre at barn vokser opp i fattigdom.

Det har han helt rett i.

Sosialhjelpen er vår siste skanse, når det andre virkemidler ikke har hjulpet. Denne skansen er for skjør i dag, og må styrkes for å ivareta formålet for ordningen. Men det er ikke der vi løser situasjonen med at nær 100.000 barn lever i familier med vedvarende lavinntekt.

Den situasjonen må vi løse bedre, fordi ringvirkningene av å vokse opp i en familie med dårlig økonomi er så store.

Det påvirker alt: Muligheten til å spise sunt og dekke kostrådene med å ta vare på barns helse. Muligheten til å delta på organiserte aktiviteter og å være fysisk aktiv, med utstyr til dette. Muligheten til å ha goder som egnede klær i rett størrelse eller et hjem som er tilpasset mulighet for å leke inne og ute, ha med venner på besøk eller gjøre lekser. Og muligheten til å lykkes på skolen.

Men først og fremst gjør det noe med barns grunnleggende trygghet. Foreldre som er redde for neste regning, eller som ikke vet om familien har råd til å bli boende der de bor, opplever et stress som preger hele familien. Det blir ikke overskudd til å finne løsninger, og det blir ofte mer konflikt hjemme.

Rege-utvalget peker på flere kjennetegn som preger de som havner i lavinntekt over tid. Dette er gjerne familier der voksne ikke er i jobb, familiene er store, det er eneforsørgere, og det er en overrepresentasjon av familier med innvandrerbakgrunn.

Utvalget viste til at ytelsessystemet er for komplekst. Folk må både finne fram i systemet og få til å søke. Dette krever ofte ressurser familiene ikke har.

Forenkling av støtteordninger og bedre hjelp til å finne ut av systemet, som prosjektet «Nye mønstre» og andre løsninger, som å ha på plass en familiekoordinator, er viktige tiltak. Ofte viser det seg at familiene ikke får det de faktisk har krav på.

Kronikk

Sikkerhetsnettet fungerer ikke for alle barn

Som nevnt i min forrige kronikk, er vi hos Barneombudet også opptatt av kompetanse og kapasitet hos Nav, slik at barneperspektivet ivaretas bedre enn i dag.

Samtidig ser vi store geografiske variasjoner, mellom byer og bydeler, noe som viser potensialet for å treffe godt med for eksempel områdesatsinger.

Sir Michael Marmot og hans ekspertmiljø leverte i 2023 en rapport om sosial ulikhet i Norge. Tidlig innsats, med støtte til familier og mulighet for god helse og utvikling, er en tydelig anbefaling for å forebygge fattigdom.

Hans viktigste råd er såkalt «proporsjonal universalisme», altså universelle tiltak, med rom for å trappe opp innsats der det er individuelle behov.

Marmot-miljøet pekte nettopp på vår sterke tradisjon for universelle tiltak, men svake tradisjon for proporsjonalitet. Det er et område der vi har et ubrukt potensial.

Samtidig er penger en del av svaret når penger er problemet. Vi må finne gode måter for å kanalisere mer penger til familier med barn som har dårlig råd.

Regjeringen har valgt å gjøre dette blant annet med billigere barnehager, som bidrar godt for alle småbarnsfamilier.

Rege-utvalget har foreslått en kraftig vekst i barnetrygden, med skattlegging. Dette er regnet for å være ett av de mest treffsikre tiltakene for å nå de som trenger det mest, og økningen som allerede er innført, har gitt klare resultater. SSBs siste tall viser at tallet nå er nede på 96.000 barn, der økt barnetrygd oppgis som viktig årsak til positiv endring.

Vi trenger et solid sikkerhetsnett, med en sosialhjelp som faktisk er til å leve av. I tillegg må kommune få på plass de tiltakene som kan bidra til varig positiv endring for barn som vokser opp i familier som i dag sliter med dårlig råd.