Sosialhjelpen – en gjøkunge i kommune-økonomien?

Sosialhjelpsutgiftene er en gjenganger når kommunedirektørene skal forklare hvorfor kommunens utgifter har økt.

Ut fra mediesaker skapes det et inntrykk av at utgiftsveksten bare er noe kommunen må forholde seg til og finansiere med innsparinger i andre virksomheter.

Sosialhjelpsordningens funksjon som velferdsstatens sikkerhetsnett, gir innbyggerne helt grunnleggende rettigheter til et forsvarlig livsopphold og et trygt sted å bo. Betyr det at utgiftene til sosialhjelp ikke kan påvirkes av kommunen og Nav-kontoret?

Sosialhjelpsordningen er regulert av samme lov og veiledende normer over hele landet. Hvordan kan man i så fall forklare at utgiftene til sosialhjelp likevel varierer så mye?

Både økningen i sosialhjelpsutgiftene og noe av forskjellen kan forklares med økt bosettingsaktivitet og ulikheter i kostnadsnivået.

Disse ulikhetene kan både skyldes nivået på sosialhjelpsytelsene og hvor godt kommunen lykkes med å kvalifisere flyktningene til selvforsørgelse.

Levekårsforholdene forklarer ikke forskjellene. Levekårene i kommunene har selvfølgelig en stor betydning for behovet for sosialhjelp. Det er relevant å se på de faktorene som legges til grunn statsbudsjettets «Grønt hefte» når behovet for sosiale tjenester skal beregnes.

Når det korrigeres for levekårsforskjellene, ser vi at det er svært store variasjoner i utbetalingsnivåene. Innenfor samme KOSTRA-gruppe finner vi både kommuner som ligger 30 prosent lavere og tilsvarende høyere enn nivået som levekårene i kommunene skulle tilsi.

I litt større kommuner kan det utgjøre en forskjell på flere titalls millioner, som ikke kan forklares av tilsvarende ulikheter i levekår.

Ved siden av økt flyktningbosetting brukes ofte begrepet «dyrtid» når utgiftsveksten skal forklares. Økte boutgifter, og særlig strømutgiftene, blir gjerne trukket fram som forklaring på at budsjettet ikke holder. Det helt uavhengig av om utgiftene faktisk har økt for sosialhjelpsmottakerne eller ikke.

Selv om husleien har økt til dels betydelig, er det først og fremst rentenivået som har økt. Bare en liten andel av sosialhjelpsmottakerne eier sin egen bolig og enda færre har boliglån av noe omfang. Strømstøtten og ekstra bostøtte kompenserte for det aller meste av de økte strømprisene

Økte renter og priser ført til høyere kostnader for husholdningene, men foreløpig har det ikke hatt særlig effekt utgifter til sosialhjelp. Det er imidlertid grunn til å være forberedt på at bildet kan endre seg etter hvert som reservene og mulighetene til å utsette utgifter er brukt opp i en større andel av husholdningene.

Sosialhjelpen skal være en midlertidig ordning som sikrer innbyggeren forsvarlige levekår i en overgangsperiode i påvente av arbeidsinntekt eller avklaring av andre rettigheter.

Likevel erfarer Nav-kontorene at en stor andel av sosialhjelpsmottakerne forblir i ordningen over mange år. I noen tilfeller skyldes det manglende rettigheter i folketrygdloven, eller at egne trygdeinntekter ikke er tilstrekkelig til å dekke utgiftene.

Blant langtidsmottakerne finner man også en stor andel brukere uten andre inntekter enn sosialhjelp, og som av ulike årsaker står langt fra de kravene som stilles i arbeidslivet.

I motsetning til regelverket for de statlige Nav-ytelsene har ikke sosialtjenesteloven noe krav til kartlegging, behovsvurdering eller deltakelse i tiltak. Det fører ofte til at sosialhjelpsmottakerne ikke får den samme oppfølgingen som arbeidssøkere med andre ytelser.

De sosiale tjenestene i Nav er kjennetegnet ved at det er en direkte sammenheng mellom gode faglige tjenester, økt livskvalitet for brukerne og god kommuneøkonomi. Personellkostnadene er ikke er den største utgiftsposten.

Det er ingen grunn til å hevde at kommunene og Nav-kontorene med lave utgifter til sosialhjelp, leverer mindre forsvarlige tjenester enn de som har høye utbetalinger.

Ledere i kommunene og Nav-kontorene bruker mye ressurser på å prøve å forklare utgiftsveksten i sin kommune med utviklingstrekk som er felles for hele landet, og som kommunen og Nav-kontoret bare kan påvirke i svært liten grad.

Det er for passivt. Kommuneledelsen må ha en mer aktiv rolle som eier av Nav-kontorene. Både politikere og administrativ ledelse må skaffe seg større innsikt i virksomheten. De må forstå hvordan sosialhjelpsutgiftene påvirkes av sammenhengen mellom kommunenes virksomhet og prioriteringer på andre områder.