Debatt

Etter innspill fra de unge i Trysil, er parken Trysil-knuten blitt et aktivitetsområde med hinderløyper med fallunderlag, hybridgress som skal tåle vann, grillplass, gapahuk og sandstrand.

Spillemiddelordningen står i veien for fremtidens aktivitetsanlegg

Vi skulle ønske at Kulturdepartementet hadde fulgt litt mer med i tiden, og sørget for en mer fremtidsrettet og inkluderende spillemiddelordning, når den nå skal endres.

Publisert Sist oppdatert

Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning

Nylig skrev Kommunal Rapport om Tvergas prosjekt «En morsom omvei», der fem kommuner deltar med mål om å skape nye, kreative uteområder og et aktivitetsløft for innbyggerne.

Vi trenger begge deler, og det siste kommer gjerne som et resultat av det første.

Mest oppsiktsvekkende er det kanskje at departementet ønsker å gjøre innstramminger på hvilke aktører som kan søke om midler fremover.

Mangel på fysisk aktivitet er et samfunnsproblem vi har til felles med stort sett resten av verden. EUs idrettsministre har gått sammen og oppfordret medlemslandene til å satse mer på egenorganisert idrett og fysisk aktivitet, og å tilrettelegge for nettopp den typen anlegg som omtales i «Nå har de unge fått et sted å henge» i Kommunal Rapport.

For folk flest er aktive utenfor de tradisjonelle konkurranseidrettene, i uformelle settinger og i egen regi. Det gjelder i økende grad også ungdom.

«Spillemiddelordningen» er statens viktigste virkemiddel for bygging av anlegg til idrett og fysisk aktivitet. Halvannet år tok det Kulturdepartementet å gjennomgå ordningen og foreslå endringer. Forslagene har nylig vært ute på høring.

Dessverre ser vi at ordningen fortsatt er i utakt med retningen EU nå peker ut – og med det forskningen viser har effekt. Til tross for nye trender, endrede aktivitetsmønstre og betydelig ny kunnskap om hvordan befolkningen er aktive, legger ordningen opp til at vi skal fortsette å bygge anlegg slik vi alltid har gjort.

En endring som foreslås, er at fylkeskommuner og kommuner framover skal få større krav på seg til å prioritere hvilke anlegg som er viktigst – basert på behovskartlegging og medvirkning.

Fylkeskommunene skal også få større handlingsrom for å gjøre regionale prioriteringer. Dette mener vi er bra.

Men hvem skal definere behov og medvirke? Og hvor stort er egentlig handlingsrommet når anleggstypene allerede er forhåndsdefinert, og «målboka for idrettsanlegg» (utarbeidet av særforbundene etter deres krav og spesifikasjoner) styrer hva som bygges og hvordan?

Det gjør det vanskelig å tenke nytt, finne bærekraftige løsninger og tilrettelegge for flerbruk, sambruk, et større mangfold i tilbud og nye former for fysisk aktivitet.

Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende, er at departementet ønsker å gjøre innstramminger på hvilke aktører som kan søke om midler fremover. Offentlig-privat samarbeid, som mange anlegg rundt om i landet er helt avhengig av for å bli realisert, kan for eksempel bli umulig.

Bak forslaget ligger en stor – men, etter vårt syn, helt uberettiget – frykt for at private aktører på en eller annen måte kan tjene på at anleggene blir bygd.

Alt initiativ og ansvar for å bygge anlegg fremover overlates til kommuner og idrettsorganisasjoner underlagt Norges idrettsforbund, hvis det blir som departementet har foreslått.

Også borettslag, velforeninger og bygdelag, som i dag tar et et viktig samfunnsansvar og bygger kjært tilkomne og etterspurte anlegg for egenorganisert idrett og fysisk aktivitet i nærmiljøene, blir i fremtiden avskåret fra å søke. Begrunnelsen er at de ikke har idrett, fysisk aktivitet eller friluftsliv som sitt hovedformål.

Vi mener det er formålet med prosjektet og dets nytteverdi som bør være avgjørende om det får støtte eller ikke. Et slikt forslag dreper mye lokalt initiativ, er dårlig frivillighetspolitikk og vil resultere i mindre aktivitetsvennlige nærmiljø.

Vi kan ikke forvente at denne typen anlegg er høyt prioritert hos idrettslagene, og kommunene vil ikke ha kapasitet til å bygge alle de anleggene disse aktørene har stått for.

Vi vet at svært mange kommuner og fylkeskommuner har uttrykt sterk bekymring knyttet til dette. For oss i Tverga er det uforståelig at denne typen forslag kommer i en tid der ordførere over hele landet roper varsko om kommuneøkonomien.

«Det er krevende å skulle møte innbyggernes forventninger når midlene ikke strekker til», uttaler ordføreren i Ullensaker.

Her kan det legges til at det vil bli krevende å nå nasjonale mål knyttet til folkehelse, idrettspolitikk og inkludering hvis man hindrer gode krefter i å bidra.

Vi skulle ønske at man, når man nå gjør endringer i spillemiddelordningen, hadde fulgt litt mer med i tiden – og sørget for en mer fremtidsrettet og inkluderende spillemiddelordning.

Powered by Labrador CMS