Språk – bro eller barriere?

I Vennesla har fagfolkene forklart meg at on-boarding er et faguttrykk innen rekruttering som «alle» bruker. Heldigvis greide jeg å argumentere godt for at vi heller skal bruke norske ord som alle forstår.

Derfor skal vårt velkomstprogram for nye ansatte hete «Velkommen til oss». Muligens virker det noe mindre framoverlent og nyskapende i enkelte miljøer, men det er i alle fall ord som alle umiddelbart forstår, og alle kan forholde seg til.

Én av tre forstår ikke innholdet i offentlig informasjon, viser undersøkelser. Samtidig lever vi i en tid der språket stadig blir enda mer komplisert og spesialisert.

«Agil» er forresten et ord som har kommet som en farsott inn i lederopplæring og i seminar-verdenen de siste årene. Det er engelsk og betyr rask, virksom og smidig. Tre flotte ord som vi heller burde bruke.

La oss ta de tre siste fra innledningen også:

• Innovativ betyr nyskapende

• Implementere betyr iverksette/innlemme

• Approach betyr tilnærming

Når det gjelder ord som HR-rådgiver og controller, har jeg rett og slett kapitulert, men jeg fastholder at det er eksempler på et språklig jåleri som ikke bidrar til å øke den felles forståelsen.

Språk skal og må endre seg, for all del. Nesten ingen snakker om «melkeflaske», «gjure lasset» eller «kombiruta» lenger, ord som var vanlige i min barndom. Nå lever vi en virkelighet der «falske nyheter», «klimakamp» og «kunstig intelligens» er viktige ord.

Vi trenger å miste ord, og vi trenger å finne opp nye. Det er nødvendig, selv om mange av oss vil hevde at importen av engelske ord går altfor langt. Jeg har faktisk opplevd at en norsk professor holdt hele presentasjonen på engelsk da han snakket til kommuneansatte og politikere på Agder!

Men det er en annen debatt. Mitt anliggende nå er språk som maktmiddel og hindring.

I etterkrigstidas første tiår bygde vi fellesskap i Norge – også på det språklige området. Språket skulle forene, ikke bygge opp under klasseskiller.

Dessverre tyder mye på at vi er på gal vei igjen, selv om det er satt inn store ressurser for å avvikle kansellispråk og byråkratspråk og uforståelig fagspråk.

Det er både et demokratisk, sosialt og et økonomisk problem når en tredel av befolkningen ikke forstår offentlig informasjon. Ifølge Norsk Språkråd forsvinner hvert år minst 300 millioner kroner ut av offentlig sektor i «språksvinn» fordi vi bruker ord og uttrykk ingen forstår.

Noen bruker sikkert sin kunnskap og sitt fagspråk til å øke avstander i stedet for å skape felles forståelse, men de aller fleste skaper språkbarrierer fordi de er ubevisst språkets makt. Det er like alvorlig for det.

Akkurat nå opplever vi at de tre store bølgene engelsk, dataspråk og høykompetansespråk treffer den norske språkkysten samtidig. Hva gjør det med tilhørigheten, deltakelsen og fellesskapet? Mye tyder på at flere enn før strever med å forstå.

Ikke sjelden deltar jeg som kommunedirektør i Vennesla på møter og konferanser der det brukes ord som jeg ikke skjønner, selv om jeg har 30 års erfaring og litt utdannelse i offentlig administrasjon, økonomi og ledelse. Heldigvis leder jeg ofte møtene selv, og jeg kan spørre – uten å miste selvtilliten.

Hva hvis jeg var en forelder i møte med helsetjenesten? Eller en ufaglært kvinne som ønsket seg jobb, eller en stolt fagarbeider fra industrien uten spesiell lang skolegang?

Jeg har selv opplevd å få brev fra sykehuset som jeg ikke forsto noe av. Det var en vond opplevelse.

I 2018 gjorde forskere ved NTNU i Trondheim en større undersøkelse av 715 foreldre sine møter med barnevernet. De fant ut at foreldre uten jobb, eller som er i typiske arbeiderklassejobber, opplevde barnevernet helt annerledes enn foreldre som hadde mer utdanning og inntekt.

Foreldre fra «arbeiderklassen» hadde langt oftere negative opplevelser enn de i «høyere sosiale lag». Mange følte at barnevernet skjulte noe for dem. De fikk et negativt forhold, og de følte seg verken akseptert eller hørt.

Språk er en viktig årsak til dette, ifølge forskerne. Det blir brukt et fagspråk som foreldre sliter med å henge med på. Slik blir tillit til mistillit.

Dette er veldig alvorlige funn og advarsler, men det er ingen grunn til å tro at utviklingen har vært spesielt for barnevernet. Dette skjer i hele samfunnet. Vi ser nye klasseskiller tre fram.

Når språket blir mer profesjonalisert fagliggjort og spesialisert, er det flere som ikke forstår. Da øker skillene og mistilliten, som er det motsatte av det vi trenger med de store utfordringene vi står foran.

Derfor må vi sette språkbarrierene i samfunnet mye høyere på dagsordenen. Vi som er ledere i offentlig sektor, har et spesielt ansvar for å sikre klart og forståelig språk i organisasjonene våre – et språk som bygger bro, ikke barriere.