Staten kveler kommunale ytelser

Kommunene er velferdsstatens førstelinje, og er tillagt ansvaret for svært mange av de tjenestene innbyggerne er avhengig av. 

Skal de makte dette, må det være en god arbeidsdeling mellom stat og kommuner, og staten må bidra til at det er samsvar mellom de oppgaver som er delegert og mulighetene til å levere tilfredsstillende ytelser. Det er ikke situasjonen i dag. Et flertall av kommunene styrer mot underskudd i år, samtidig pålegges de stadig nye kostnadskrevende oppgaver. 

Den demografiske utviklingen gir utfordringer for omsorgstjenestene. Disse er presset i mange kommuner allerede. 

Spesialisthelsetjenesten har definisjonsmakt til å sende pasienter tilbake til kommunene. Dragkampen om somatiske pasienter egentlig er «utskrivingsklare», har pågått i flere år. Nå kommer det også pasienter fra psykiatrien som krever tett oppfølging. 

En utskrevet pasient krever et opplegg som koster en kommune en million kr pr. måned. Dette er kraftig underfinansiert. Da fører flere slike til at tjenestene for andre grupper (som eldre) blir svekket.

I den somatiske delen av spesialisthelsetjenesten er det erkjent at det er nødvendig med et hierarki, både av faglige og kompetansemessige grunner. Dette har vært argumentet også for oppretting av psykiatriske institusjoner. 

Nå brukes den statlige styringsmakta til en despesialisering. Konsekvensen er at kommunene har begynt å utrede hvordan de kan samarbeide om å bygge opp «miniinstitusjoner» for å håndtere de som tilbakeføres. Både personellmessige og økonomiske grunner gjør dette nødvendig, og viser hvor langt utskrivingspolitikken har kommet. 

Når staten bygger ned, må kommunene sammen bygge opp. Det kan ikke sies å være spesielt lurt.

Også på andre områder gjør staten situasjonen vanskeligere for kommunene; det er opprettet mange kontrollenheter som drar rundt for å påse at kommunenes oppgaver, styrt av statlig rettighetslovgivning, blir ivaretatt (men ikke statlig finansiert). 

Kontrollene kan sågar gå på om kommunene har kontrollrutinene klare. Kommunene ser svært lite av tillitsreformen.

Generalistkommuneutvalget peker på at statens aktivitet i langt større grad bør gå på veiledning enn kontroll. Utvalget påpeker at lovoppnåelsen er lav i mange kommuner, kanskje særlig de minste. Da er ikke mer kontroll løsningen. 

Her trengs hjelp, og antakelig mer interkommunalt samarbeid, som utvalget også nevner. En annen viktig grunn til at kommunene strever i sin samhandling med staten, er at det ikke er én stat. Statsforvalteren huser et sett av statlige særinteresser. 

I mange tilfeller er det slik at ressursbruk, styringssignaler og statlig tilsyns- og kontrollaktivitet står i direkte kontrast til hverandre. Dette smitter videre over på samordningen i kommunene.

I Perspektivmeldingen (2024) står det innledningsvis at «Velferdsmodellen er et felles prosjekt som vi skal verne om og videreutvikle». Da trengs vilje til nytenkning. Det er etterlyst flere forsøk i Kommune-Norge, og støtte til mer innovasjon. 

Kommunal- og distriktsdepartementet har ansvaret her, men synes å ha tatt en skikkelig pause. For kommunene er det viktig å bidra til å sikre innbyggerne velferd, men da må de gis muligheter og ressurser til det. I dag er vi dessverre langt fra dette, og statens manglende støtte gjør at det går feil vei.