Debatt

Kommunestyret i Lørenskog sa nei til landbruksveien med begrunnelse i hensynet til naturmangfold og landskapshensyn, skriver Øyvind Renslo og Fredrik Holth. Bildet viser en del av traseen der det må sprenges og fylles med pukk.

Statsforvalter bommer på skillet mellom juss og politikk

Statsforvalterens vedtak om landbruksvei i Østmarka i Lørenskog kommune bygger på en alvorlig svikt i begrunnelsen.

Publisert

Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning

Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus har nylig omgjort Lørenskog kommunes avslag på søknad om bygging av landbruksvei i Østmarka. Det er etter vår oppfatning grunnlag for å reise spørsmål ved om Statsforvalterens vedtak er gyldig.

Kommunene får ofte kritikk for å ta for lite hensyn til natur. Statsforvalterne er gitt et betydelig ansvar for å kontrollere at kommunene ivaretar naturinteresser i plansaker, i dispensasjonssaker og i enkeltsaker etter en rekke ulike lover.

Etablering av veien vil medføre et betydelig og varig terrenginngrep i Østmarka.

Det tegnes ofte et bilde av at kommunene ikke har vilje og evne til å ta vare på natur. Dette bildet blir for unyansert.

Vårt inntrykk er at i saker hvor kommunene har vilje til å ta vare på natur, er det av og til statsforvalternes fagavdelinger som stopper kommunene. Der deres fagavdelinger kontrollerer om kommunen følger lovgivningens krav, gjør statsforvalterne den jobben de er satt til å gjøre.

Der statsforvalterne setter til side kommunenes handlingsrom innenfor lovgivningen, er det kommunale selvstyret i spill. Det sentrale spørsmålet er om statsforvalternes fagavdelinger klarer å skille mellom juss og politikk i enkeltsaker.

Vedtaket fra landbruksavdelingen hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus om bygging av landbruksvei i Østmarka kan tjene som eksempel på at skillet mellom juss og politikk ikke alltid forstås korrekt.

Statsforvalterens landbruksavdeling ga nylig tillatelse til bygging av landbruksvei i Østmarka. Dette skjedde ved at landbruksavdelingen i en klagesak omgjorde Lørenskog kommunens avslag på bygging av vei i Østmarka.

Kommunestyret i Lørenskog ga avslag med begrunnelse i hensynet til naturmangfold og landskapshensyn. Etablering av veien vil medføre et betydelig og varig terrenginngrep i Østmarka.

En skogeier har ikke krav på å få innvilget en søknad om bygging av en landbruksvei. Kommunene skal fra sak til sak vurdere om det skal gis tillatelse, eventuelt gis tillatelse på vilkår eller om det skal gis avslag.

Ikke bare kan kommunen legge vekt på hensynet til naturmangfold og landskapshensyn i slike saker. Kommunen plikter å legge vekt på disse hensynene.

Disse avveiningene er imidlertid ikke rettslig styrt, slik landbruksavdelingen synes å legge til grunn i sitt vedtak. Der Statsforvalterens landbruksavdeling setter til side kommunestyrets vurderinger og vedtak, som ikke er rettslig styrt, plikter statsforvalter å legge «stor vekt» på det kommunale selvstyret, og statsforvalter plikter å vise hvordan hensynet til det lokale selvstyret er vurdert og vektlagt.

Når et vedtak ikke er rettslig styrt, bør statsforvalter utvise stor forsiktighet med å overstyre kommunens frie skjønn og selv treffe et endelig vedtak i saken.

Statsforvalteren bør i slike saker heller oppheve vedtaket og sende saken tilbake til kommunen, for å gi kommunen en mulighet til eventuelt å begrunne sitt vedtak bedre. Med dette ville kommunen fått anledning til å ta stilling til de spørsmål som hører inn under det faglige og lokalpolitiske skjønnet.

I saker som dette er både Grunnloven § 49, 2. ledd, kommuneloven og forvaltningsloven i spill. Både forvaltningsloven og kommuneloven bygger opp under Grunnlovens § 49, 2. ledd som skal sikre det kommunale selvstyret plass i kommunenes møte med staten i enkeltsaker.

Statsforvalterens vedtak bygger på en alvorlig svikt i begrunnelsen, både ved at det ikke er gjort et riktig skille mellom hva som er juss og politikk, og ved at hensynet til det kommunale selvstyret ikke er vurdert.

Sivilombudet har i flere saker kritisert statsforvalterne for å legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret i saker som handler om juss, hvor vurderingen ikke hører hjemme.

I saken om landbruksvei i Østmarka står vi overfor et eksempel på faglige og politiske vurderinger, hvor vurderingen av hensynet til det kommunale selvstyret ikke bare hører hjemme, men skal vurderes.

At statsforvalteren velger en løsning som også fratar miljøorganisasjoner og andre muligheten til å klage, stiller ikke staten i et godt lys.

Det blir å håpe at Sivilombudet får mulighet til å se nærmere på saken fra Østmarka.

Powered by Labrador CMS