Tør Solberg utfordre generalistkommunen?

Under Arendalsuka nylig åpnet Høyres leder Erna Solberg for å hente fram utredningen fra generalistkommuneutvalget. Utredningen ble bestilt av hennes egen kommunalminister Nikolai Astrup, men havnet i praksis i en skuff i det nå senterpartistyrte Kommunaldepartementet.

Nå kan den leseverdige NOU-en bli aktuell igjen. Da som del av det reformarbeidet for offentlig sektor som en eventuell ny Solberg-regjeringen skal ta fatt på neste høst.

Det er liten grunn til å vente med å lese NOU-en (enda en gang) til en ny regjering er på plass. Uansett hvem som sitter i regjering, må vi løfte debatten om kommunesektorens organisering. Det som står foran sektoren av oppgaver og utviklingstrekk, krever det.

NOU 2023: 9 Generalistkommunesystemet Likt ansvar – ulike muligheter er et godt oppspill. Den er en nøktern beskrivelse av problemer og utfordringer. For nøktern vil noen mene. Alvoret er likevel ikke til å misforstå.

Konklusjonen er at vi skal beholde generalistkommunen. Den fungerer ganske bra, men presset mot den vil øke. Spesielt utsatt er små distriktskommuner. Derfor mente et flertall at større kommuner er det tiltaket, blant flere, «som på best måte vil opprettholde generalistkommuneprinsippet og styrke generalistkommunen.»

Dette var et budskap daværende kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) slett ikke ønsket da han 29. mars 2023 fikk overlevert utredningen.

Gjelsvik smilte høflig da han og utvalgets leder Tom Cato Karlsen, til daglig statsforvalter i Nordland, poserte med NOU-en. Kroppsspråket var likevel ikke til å ta feil av da Karlsen gikk gjennom utredningens analyse og anbefalinger.

Med armene i kors og et skeptisk blikk måtte Gjelsvik høre at større kommuner best vil opprettholde generalistkommuneprinsippet og styrke generalistkommunen.

Ifølge utvalget vil større kommuner løse utfordringene med mangel på kapasitet og kompetanse. Små kommuner mangler for eksempel omstillings- og utviklingskapasitet. Det er kapasitet som trengs mer enn noen gang.

Utvalget foreslo dessuten blant annet:

• En aktiv politikk for mer interkommunalt samarbeid.
• Statlig detaljstyring bør reduseres.
• Staten må legge bedre til rette for at alle kommuner skal ivareta sine oppgaver.
• En særskilt oppfølgingsordning for kommuner med store og vedvarende utfordringer.
• Mer opplæring og veiledning for å styrke god styring og ledelse.

Utvalget anbefalte altså ikke oppgavedifferensiering eller å flytte oppgaver til fylkeskommune eller stat.

De 299 sidene om hva som er ferd med å skje med den sentrale organisasjonen for lokal velferd og samfunnsutvikling, ble likevel aldri noen debatthit. Kontrasten til utredningen fra helsepersonellkommisjonen er påfallende.

Forklaringen er naturlig. Helsepersonellkommisjonen ble satt ned av den nåværende regjeringen for å få belyst et problem den erkjenner må håndteres; mangelen på helsepersonell. Da hjelper offentlig debatt om problem og aktuelle løsninger. Utvalgsleder Gunnar Bovim er dessuten en frittalende medisinprofessor som snakker til alle som spør.

Regjeringen, det vil si Senterpartiet, ønsker ikke en tilsvarende frimodig debatt om generalistkommunen. Det kan rokke både ved kommunal struktur og organisering. Utredningen ble dessuten bestilt av Solberg-regjeringen, som fortjenstfullt ønsket å få belyst hva som skjer.

Statsforvalter Karlsen kan, naturlig nok, heller ikke være like frittalende som Bovim. Han er statens mann i Nordland. Dessuten må han bruke tid på Moskenes.

Derfor havnet utredningen i den politiske bakevja etter en høringsrunde. Beskjeden fra Kommune-Norge der var ellers en unison tilslutning til et utvalgets forslag om mindre statlige styring.

Kommunene mente at når så mange kommuner sliter med å innfri alle lover og forskrifter, som NOU-en påpekte, er det et signal om at det er for mange lovpålagte oppgaver.

Riktignok kommenterer Kommunaldepartementet et av flertallsforslagene i årets kommuneproposisjon. Det er forslaget om å etablere en oppfølgingsordning for kommuner i krise, inkludert elementer av tvang og sanksjoner.

Departementet skriver at det er argumenter for å undersøke muligheten for å få på plass en ordning som kan fungere som en sikkerhetsmekanisme i særskilte tilfeller. En lang setning med beskjedent innhold.

Sikkerhetsmekanismer, som i tilfellet Moskenes, er vel og bra. Noe annet er å følge opp NOU-en med stortingsmelding som belyser sektorens utfordringer i stort.

Stortinget vedtar bemanningsnormer og lover som styrer kommunenes aktiviteter. Men nasjonalforsamlingen får ikke, eventuelt vil ikke, debattere spriket som har oppstått mellom statlige ambisjoner og statlig styring og kommunal handlefrihet.

En slik debatt må ta utgangspunkt i kommunens fire oppgaver. Det er som tjenesteutøver, det er den rollen som fort får mest oppmerksomhet. Så er det rollene som myndighetsutøver og samfunnsutvikler. Det er vanskelige roller i møte med befolkningsendringer og klima- og naturkrisen. Til slutt er det rollen som demokratisk aktør. Den er fundamental for å makte de øvrige rollene.

Regjeringspartienes tilnærming til sektorens utfordringer har de siste årene i hovedsak vært at det økonomiske kommuneopplegget er godt. Nå sist er budskapet supplert med at endringer i inntektssystemet bidrar til nødvendig omfordeling. Dessuten har kommunene solide finansmidler å tære på. Et opplegg med forsøkskommuner skal åpne for nytenkning.

Dette er ikke relevant for den debatten vi trenger nå.

Det er bra at Solberg signaliserer at hun vil ta «sin egen» utredning fram igjen. Samtidig vet hun at dette fort kan bli vanskelig diskusjon internt i et parti med over 100 ordførere.

Som kommunalminister i Bondevik 2-regjeringen på begynnelsen av 2000-tallet, tok hun til orde for oppgavedifferensiering. Altså en oppmyking generalistkommunesystemet. Noen kalte det den gang for en ferd mot A-, B- og C-kommuner. Tanken ble lagt vekk. Kommunereformen som regjeringen hennes lanserte i 2013, tok utgangspunkt i dagens system.

Det er forståelig. Kommunene leverer viktig velferd til innbyggerne. Nærhet har gitt gode og effektive tjenester. Lokaldemokratiet står sterkt. Det er til og med grunnlovsfestet.

Dette taler til fordel for at vi skal beholde generalistkommunen. Men hva krever det av endringer, for eksempel i kommuneloven? Hvor store forskjeller i kommunelaget skal vi akseptere? 

Historieprofessor Yngve Flo diskuterer i et leseverdig vedlegg til NOU-en generalistkommunebegrepets historie og opphav. Hans spør der om den neste kommunereformen vil utfordre selve prinsippet bak den norske kommunalordningen.

Det er blant annet dette en eventuell Solberg-regjering, i samarbeid med Stortinget og kommunesektoren, må finne ut av.

Hva kan skje hvis vi ikke får en ærlig debatt med utgangspunkt i NOU-en, også om hva som er en hensiktsmessig kommunestruktur og omfanget av statlig styring? 

Da kan presset om at stat, fylkeskommune eller store kommuner skal overta viktige funksjoner øke. For eksempel innen plan- og bygning og helse- og omsorg.

Resultatet er at vi da undergraver generalistkommunen mens vi tror vi tar vare på den.