Turistskatt – løsning eller problem for naturen?

Norske naturperler oversvømmes av turister som parkerer, kaster søppel, overnatter og går på do der de ikke skal. Noen forstyrrer hekkende fugl og vilt, skremmer husdyr og sliter ned sårbar vegetasjon.

Det er også turister som ikke eier alminnelig folkeskikk og tar seg til rette overfor lokalsamfunn og enkeltpersoner.

Andre mangler grunnleggende friluftslivsferdigheter, går seg tynnkledde vill i norsk natur og må reddes tilbake til sivilisasjonen.

Det er mulig denne beskrivelsen bare stemmer for et fåtall kommuner.

Uansett foreslår regjeringa en turistskatt – eller besøksbidrag, som det heter i høringsnotatet – som kan gi innpå 1 milliard kroner årlig for å løse utfordringene.

Det foreslås at kommunene får mulighet til å innføre besøksbidrag i form av overnattingsavgift på inntil 5 prosent av overnattingsprisen.

Hvis alle kommuner innfører avgiften og setter den til 3 prosent, blir det til sammen ca. 900 millioner kroner årlig. Dette kan de respektive kommunene bruke til reiselivsrelaterte fellesgoder.

Les også:

Negative til regjeringens turistskatt-forslag: – Må treffe bedre

Det er ingen tvil om at det må bygges parkeringsplasser og toaletter, etableres renovasjonsordninger og settes opp informasjonstavler en rekke steder. Enkelte steder bør stier og turveier utbedres og informasjonssentre etableres.

Men hvorfor overser regjeringa fullstendig all erfaring og kunnskap vi har om bærekraftig tilrettelegging for friluftsliv og turisme? Hvorfor settes det ikke rammer for bruk av midlene, slik at vi unngår overinvesteringer eller tilretteleggingstiltak som bygger ned naturen i stedet for å ta vare på den? Og er behovet virkelig nær 1 milliard i året?

Gjennom den statlige tilskuddsordningen på ca. 30 millioner til tilretteleggingstiltak i sikrede friluftslivsområder, der det kreves forvaltningsplaner for tilskudd, er sårbare naturområder som jærstrendene tilrettelagt for titusener av besøkende.

Gjennom ordningen nasjonale turiststier på ca. 15 millioner i året, der kunnskapsutveksling mellom aktørene står sentralt, er de viktigste utfordringene med masseturisme til blant annet Trolltunga, Preikestolen og Besseggen løst.

Føringer i Merkehåndboka, et samarbeid mellom DNT, Friluftsrådenes Landsforbund og Innovasjon Norge, har demmet opp for overdreven og glorete skilting og merking i naturen, men nevnes ikke som premiss i regjeringas opplegg.

Ei heller trekkes erfaringene fra nybrottsarbeidet med besøksforvaltning inn, eller kunnskapen fra Stikonferansene, der «rett sti på rett sted» har vært et mantra.

I denne opplistinga av erfaringer og faglige råd som regjeringa ikke følger, må også reisemålsutvalgets anbefaling av «reisemålsledelse forankret i kommunene» tas med.

900 millioner kroner årlig til tilretteleggingstiltak i norsk natur er svært mye penger. Det er en overhengende fare for overinvesteringer der kommunene kappes om å bygge ned naturen med sherpatrapper, gondolbaner, hytter og prangende skilt – på steder der de absolutt ikke burde være.

Besøksbidraget til reiselivsrelaterte fellesgoder er et velment tiltak for å gi mange gleden av norsk natur med lavere klima- og miljøavtrykk og uten at naturens og lokalsamfunnenes tålegrenser sprenges.

Men uten faglighet i bunn og tydelige rammer for ordningen, kan den føre til nedbygging og forringing av natur. Med naturkrisen og Norges forpliktelser etter Naturavtalen som bakteppe, bør regjeringa definitivt forbedre lovforslaget om besøksbidrag før det fremmes.