Utbygging i reindriftsområder krever avbøtende tiltak

Etter Høyesteretts avgjørelse i Fosen-saken har reindriftsinteressenes folkerettslige vern i arealforvaltningen fått økt oppmerksomhet. Fosen-saken innebærer imidlertid ikke at reindriften har vetorett for alle nye utbyggingsprosjekter. Hvordan kommunens prosess frem mot ny reguleringsplan gjennomføres, er sentralt for om reindriftens folkerettslige vern er ivaretatt.

 Det er grenser for hva reindriften kan samtykke til.

I reguleringsplanarbeid er kommunene godt vant med å avveie ulike – og motstridende – interesser. Normalt er det opp til kommunestyrets politiske skjønn hvilket innhold reguleringsplanen skal ha. Unntaket er der hvor det er reist innsigelse.

Hensynet til reindriften er imidlertid ikke et hensyn som kan avveies mot andre hensyn i en slik helhetsvurdering. Årsaken til det er at samenes rettigheter er vernet etter to konvensjoner (FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjon nr. 169).

Den første gjelder som norsk lov. Når en utbygging gir «vesentlige negative konsekvenser» for samenes rettigheter, har kommunen derfor ikke adgang til å vedta reguleringsplanen som åpner for utbyggingen.

For kommunene er det da sentralt å arbeide med å avhjelpe de negative konsekvensene utbyggingen får for reindriften, slik at disse holder seg under konvensjonens terskel.

Dialog med reindriftsnæringen er veien til avhjelpende tiltak. I vår inngikk reineierne på Fosen avtaler om avbøtende tiltak for reindriften i etterkant av Høyesteretts avgjørelse. Dette var dels avtaler om økonomisk kompensasjon og dels avtaler om alternativt vinterbeite for reinen.

Avtaler om avbøtende tiltak kan – og bør – inngås på et tidligere tidspunkt i prosessen. Og kan også inneholde et forhåndssamtykke fra reindriften.

Ved forhåndssamtykke om avtalte avbøtende tiltak kan kommunen – eventuelt i samarbeid med utbygger – sikre seg at reguleringsplanen går klar av konvensjonens terskel for inngrep i kulturutøvelsen. Kommuner og utbyggere som vet at utbyggingsplanene vil påvirke samisk kulturutøvelse, har derfor et incentiv til å inngå i dialog med samiske interesser på et tidlig tidspunkt i planleggingsprosessen.

Det er imidlertid grenser for hva reindriften kan samtykke til. Næringen kan ikke samtykke til utbygging i et tradisjonelt reindriftsområde som medfører at det ikke lenger er noen mulighet for å drive reindrift i området. Det må også dokumenteres at de avtaler som inngås, er basert på tilstrekkelig informasjon, og at samtykket er gitt på et fritt grunnlag.

Et forhåndsinformert samtykke fra reindriftsnæringen kan også inneholde vilkår og forutsetninger.

Avbøtende tiltak kan overordnet deles mellom tiltak av økonomisk karakter og faktiske tiltak. Eksempler på avbøtende tiltak er direkte kompensasjon for merutgifter, slik som utgifter til foring, kalving, diverse gjerdeordninger, slakteanlegg, elektronisk reinmerking med eksempelvis GPS-bjeller osv. og det merarbeidet og ekstrainnsatsen som trengs i tilknytting til planlegging og administrasjon. Det kan videre være alternative beitearealer, eller tilpassing av plasseringen av konkrete byggetiltak i reguleringsplanen.

Det må også nevnes at de samiske interessene må «tåle» at det iverksettes avbøtende tiltak som medfører at de ikke kan fortsette helt som før. Dette er en del av det alminnelige ekspropriasjonsrettslige erstatningsprinsippet om tilpasningsplikt.

Reindriften har altså en plikt til å tilpasse driften så lenge selve næringsgrunnlaget ikke rokkes ved, og det ikke utgjør vesentlige negative konsekvenser for kulturutøvelsen.

Høyesterett trakk i Fosen-saken også opp en grense mot avbøtende tiltak som avviker vesentlig fra tradisjonell nomadisk reindrift. Vinterforing av rein i innhegning var et slikt avbøtende tiltak som avvek i for stor grad fra den tradisjonelle reindriften på Fosen.

Med god dialog og kompetanse om avbøtende tiltak bør utbygging i reindriftsområder fortsatt være mulig.