Utgjør folkevalgte virkelig en blindsone i digitaliseringen?

Seniorrådgiver Bjørn Håvard Bjørklund ønsker seg at digitalisering blir en obligatorisk del av folkevalgtprogrammet i en meningsytring under tittelen «Våre folkevalgte – en blindsone i digitaliseringsstrategien?»

Ambisjonen er at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land, og i kommunesektoren er arbeidet god i gang, skal vi tro Bjørklund.

Men spørsmålet er ifølge seniorkonsulenten i KS konsulent AS om de folkevalgte utgjør en blindsone? Å være i en blindsone kan medføre risiko, lærte jeg da jeg tok «lappen» i 1983.

For at offentlige tjenester skal møte innbyggernes forventninger, må våre folkevalgtes kompetanse om digitalisering styrkes. Er det en sannhet eller en påstand, framsatt av en konsulent med i overkant meget egeninteresse av å fremstille det slik at de folkevalgtes kompetanse må økes?

Det er mangt og meget politikere ikke har fagkompetanse om, likevel skal de ta beslutninger. Det forutsetter at sakene som kommer til politisk behandling, er tilstrekkelig opplyst. Der skorter det nok mer enn det som godt er, og derved kan politikere gjøre vedtak fattet på mangelfullt eller misvisende saksgrunnlag.

Den sunne fornuft og sunn kritisk sans; det ikke å bli blendet av konsulentuttalelser, eksempelvis, kan være avgjørende for én, eller enda viktigere, for en større gruppe politikere som kan danne flertall, den «ene eller den andre veien», når politiske vedtak fattes.

Det viktigste som folkevalgt, er ikke om hver av oss er så dyktige på IT, og hva som trender i utviklingen av KI, men å få kunnskap om hvordan datasystemene i Kommune-Norge bidrar i hverdagen, om datasystemene fungerer for de som bruker disse datasystemene. Altså de ansatte.

Bidrar datasystemene til en effektiv og god arbeidsflyt, eller er de til byrde og irritasjon, vel så meget som nytte?

Og hvorfor benytter ikke hele Kommune-Norge de samme kommunale datasystemene, utviklet av ansatte i Kommune-Norge?

Hvorfor er det slik at kommunene kjøper inn ulike datasystemer fra kommersielle aktører som har enerett på å videreutvikle, oppgradere og skreddersy datasystemene – som ikke nødvendigvis «snakker» med datasystemene nabokommunen benytter?

Det er selvfølgelig gullgruver for en rekke konsulenter og leverandører av IT-tjenester. Men gagner det landet vårt, og bidrar det til en smart og effektiv offentlig forvaltning?