Våre folkevalgte – en blindsone i digitaliseringsstrategien?

Ambisjonen om at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land har fått mye oppmerksomhet. Den nye nasjonale digitaliseringsstrategien «Fremtidens digitale Norge» omtaler Norges digitale status, hvordan vi som nasjon skal styrke forutsetningene for digitaliseringen og identifiserer hvilke prioriterte områder innsatsen skal rettes mot.

I kommunesektoren er arbeidet godt i gang. KS, kommunesektorens interesseorganisasjon, jobber for å samle sektoren, koordinere behov og utviklingstiltak og fremme kommunenes interesser.

Selskapet KS Digital utvikler fellesløsninger for å fremme en mer effektiv digitalisering av kommunale tjenester. Og de regionale digitaliseringsnettverkene bidrar til å heve kompetanse og samordne prosjekter for å øke gjennomføringskraft og gevinstrealisering – for å nevne noe.

De fleste kommuner har erkjent at de ikke kan løse denne jobben alene, og at ny kompetanse og forståelse for ny teknologis kapabiliteter vil være avgjørende. Hvor ligger mulighetene og hvor ligger fallgruvene?

Men, hvorfor snakker ikke flere om de folkevalgtes forståelse og kompetanse på det digitale? I alle kommuner og fylkeskommuner sitter det valgte representanter som må ta vanskelige valg i møte med store demografiendringer, grønn omstilling, knappere økonomiske rammer og nye krav fra innbyggerne. Strategien sier at digitalisering skal bidra til å løse nettopp disse utfordringene.

Verken våre politikere eller administrative ledere trenger å bli teknologer, men begge disse gruppene trenger grunnleggende kompetanse om ny digital teknologi. Bare slik kan de treffe de strategiske valgene som muliggjør bærekraftige kommunale tjenester i fremtiden.

Men, hva skjer dersom gapet mellom innbyggernes forventninger og kommunens løsninger blir for stort?

Hvilke kommuner vil lykkes i kampen om arbeidskraften – de analoge/tradisjonelle eller de som tilbyr moderne arbeidsverktøy og kompetansemiljøer?

I hvilke kommuner vil bedrifter etablere seg – i de med gammeldagse løsninger eller der de legger til rette for deling av data og digitaliserte søknadsprosesser?

Hvor vil vi selv bli gamle – der flere «hender» er svaret på alt, eller der teknologi brukes bevisst for å frigjøre tid til de riktige og viktige oppgavene?

For at offentlige tjenester skal møte innbyggernes forventninger må våre folkevalgtes kompetanse om digitalisering styrkes.

Den nasjonale digitaliseringsstrategien nevner ordet «kompetanse» 127 ganger, men ikke ordet «folkevalgt». Ordet «politiker(e)» finner vi én gang i følgende avsnitt:

«Ny teknologi, herunder KI, gir også nye muligheter. De neste årene blir det viktig å få mer kunnskap om hvordan den nye teknologien kan brukes til å styrke demokratiet. For eksempel blir det viktig å finne ut mer om hvorvidt myndigheter og politikere kan benytte KI for å ta bedre beslutninger, om KI kan brukes i innbyggermedvirkning, og hvordan det kan bidra til at innbyggerne får bedre tilpasset informasjon om valg og demokrati, rettigheter, plikter og muligheter.»

Ja, her ligger det noen spennende muligheter, men hvordan skal dette skje dersom ikke politikerne våre systematisk tar del i den kompetanseutviklingen om digitalisering som skjer i samfunnet nå?

Det er på tide at digitalisering blir en obligatorisk del av folkevalgtprogrammet. Det ønsker jeg meg til jul.

Så bør nyttårsforsettet til alle folkevalgte være å sette digitalisering på agendaen i alle kommunestyrer og fylkesting allerede våren 2025.