Vårt digitale samfunn hindrer integrering

I likhet med mange eldre er det et stort antall flyktninger som sliter digitalt. Vi som jobber med flyktningene, opplever nå at en stadig større del av vår arbeidshverdag går med til å hjelpe våre brukere til å navigere i jungelen av ulike digitale løsninger.

Dette er løsninger de må beherske for å bli integrert i det norske samfunnet.

Bare det å opprette en avtale med en offentlig etat krever at du behersker smarttelefon eller pc. Deretter må du kjenne innloggingsprosedyrer og hvordan du skal navigere på etatens nettside. Dette er kunnskaper vi nordmenn tar for gitt.

Selv om du kommer fra et tilnærmet vestlig orientert land som Ukraina, er ikke dette like enkelt. Er du analfabet fra et fattig land, blir dette en alvorlig hindring.

Få betviler tankene om effektivitet, tilgjengelighet og tilgang som viktige drivkrefter bak den rivende digitale utviklingen vi har hatt. Men det krever for det første gode lese- og skriveferdigheter. For det andre krever det både digital kunnskap og, ikke minst, digital erfaring.

Men et fåtall av flyktningene vi mottar, kommer fra land der digitale løsninger har vært en sterkt integrert del av deres hverdag, slik det har vært i Norge siden tidlig i 1990-årene.

Selv om du lærer deg grunnleggende språkferdigheter, så kreves det at du skal tilegne deg digitale ferdigheter like raskt som de som har lang erfaring eller er vokst opp med pc, nettbrett og smarttelefon.

Dersom du vil ha kontakt med en offentlig eller privat tjenesteleverandør, er en internettportal eller en app ofte den eneste måten å nå fram og få hjelp på.

Hvis du har klart å logge deg inn og trenger veiledning videre, blir du gjerne møtt av en ansiktsløs chatbot som ofte forvirrer mer enn den hjelper.

Det tas som en selvfølge at dette er noen alle behersker. Men dersom du for eksempel ikke makter å logge inn på Digipost, åpne og lese lærebøker på nett, betale strøm og husleie, oppdatere skattemeldingen, eller følge med på e-poster eller facebookgrupper gjennom skolen til dine barn, står du i fare for å falle ut.

Bare det å få opprettet BankID eller kjøpe bussbillett digitalt er for mange en stor utfordring. De møter rett og slett stengte digitale dører.

Manglende digitale ferdigheter kan også koste deg dyrt økonomisk. Dersom du ikke vet hvordan du skal endre eller avbestille en time på sykehuset, får du gjerne et gebyr på 1.500 kroner for at du ikke har møtt opp.

Vi har også eksempler på at flyktninger har blitt svindlet på nett, fordi de ikke har forstått hvordan de kan beskytte seg mot denne type kriminalitet.

Hvis du ikke makter alt dette, er sannsynligheten stor for at du heller ikke er i stand til å beherske de nødvendige dataferdighetene som arbeidslivet krever.

For den enkelte er dette er personlig problem. For samfunnet er det både et sosialt, økonomisk og demokratisk problem.

I stedet for å skape selvstendig delaktige samfunnsborgere, er faren stor for at vi skaper et utenforskap som ikke makter å «knekke den digitale samfunnskoden».

Vi må skape en større forståelse for at opplæring i digitale ferdigheter ikke bare er en oppgave som skal løses ved det enkelte flyktningkontor og voksenopplæringssenter.

Offentlige etater må være bevisst sin veiledningsplikt og sette av ressurser til å hjelpe sine brukere, slik at de vet hvordan de skal navigere i deres digitale portaler før flyktningene sendes tilbake til flyktningkontoret for å få hjelp.

Private tjenesteleverandører innen for eksempel bank, forsikring, strøm og internettjenester må holde brukergrensesnittet på sine portaler og apper så enkle og intuitive som mulige. Også disse leverandørene har et veiledningsansvar for sine kunder.

Sist, men ikke minst, må alle som ønsker å nå flyktningfamilier med informasjon eller invitasjoner, tenke gjennom at det ikke er alle som behersker sosiale medieplattformer.

Også dette er en side ved samfunnsutviklingen som vi må sette et større fokus på, dersom vi skal lykkes med integreringsarbeidet i norske kommuner.

Forfatterne er eller har vært deltakere i forskningsprosjektet HelseIntro ved UiT Norges arktiske universitet. Prosjektets mål er å bedre forholdene for flyktninger med helseutfordringer i introduksjonsprogrammet, og bedre deres sjanser til å lykkes i arbeidsmarkedet og i samfunnet.