Veterinærdekning: Kommunalt ansvar uten verktøykasse?

Dette skaper utfordringer for dyrevelferden og landbruket. Heldigvis er det igangsatt flere initiativer som kan hjelpe kommunene å følge opp sitt ansvar.

Tilstrekkelig veterinærdekning, både i og utenom arbeidstid, er et lovpålagt kommunalt ansvar. Norge er i dag delt inn i 160 veterinære vaktområder, med 143 administrasjonskommuner som organiserer og forvalter vaktordningen.

I en del områder har kommunene pliktoppfyllende, stabile veterinærer som tar et stort ansvar i dekking og administrasjon av vakta. Som oftest er dette områder med sterkt nok næringsgrunnlag til at et tilstrekkelig antall veterinærer kan jobbe fulltid i praksis og dele vaktbelastningen mellom seg. 

Men veien fra et selvgående system til et korthus som raser har i flere områder vist seg å være forbløffende kort. Det er ofte nok at en av de praktiserende veterinærene blir sykemeldt for at situasjonen blir prekær for de som er igjen.

Mange steder er det vanskelig å få nok veterinærer. Flere kommuner lykkes ikke med å rekruttere, til tross for gjentatte utlysninger. Sviktende næringsgrunnlag og lav vaktgodtgjørelse kombinert med mye arbeid alene, bidrar til en slik utvikling. 

Dette fører til en uholdbar situasjon både for dyrevelferden, for husdyrnæringen og for veterinærene.

I 2022 satte regjeringen ned en arbeidsgruppe for å utrede hva som skal til for å få nok veterinærer til distriktene. Rapporten inneholdt 21 forslag til tiltak. Basert på disse forslagene er det nå igangsatt flere prosjekter:

• AgriAnalyse ser på konsekvensene av tiltakene for kommuner, innbyggere, veterinærer og tilstøtende bransjer.
• Landbruksdirektoratet ser på mulighetene for å utvikle digitale løsninger for administrasjon og forvaltning av veterinærvakten.
• Den norske veterinærforening har fått midler til å opprette en mentorordning for veterinærstudenter og nye veterinærer til praksis i distriktene.

I en spørreundersøkelse, sendt ut av KS, Landbruksdirektoratet, AgriAnalyse og Veterinærforeningen, svarer mange kommuneansatte at de opplever situasjonen som frustrerende og vanskelig å løse. Dette skyldes ikke dårlig samarbeidsmiljø. Tvert imot melder 82 prosent av de kommuneansatte at samarbeidet med de lokale veterinærene er godt eller svært godt.

Videre melder de at økt honorar for veterinærvakt og -beredskap er det viktigste tiltaket for å bedre rekrutteringen til praksis i distriktene. Nest etter dette kommer etablering av tette, kollegiale fellesskap mellom veterinærene i området.

Mentorprosjektet skal gjøre det lettere for studenter og nye veterinærer å prøve seg i produksjonsdyrpraksis. God oppfølging og et sterkt kollegialt fellesskap øker sannsynligheten for at de trives og blir værende.

Prosjektet skal også etablere en plattform for å koordinere tilgang på veterinær arbeidskraft og rekrutteringsbehov i distriktene. En slik plattform kan være til hjelp for kommunene i deres rekrutteringsarbeid. Erfaringer fra prosjektet så langt tyder på at mentorprosjektet kan bidra til å få flere til å prøve seg som veterinærer i distriktene, og gi en større base av kandidater å rekruttere fra.

Det er viktig at kommunene er proaktive og forberedt på perioder med sykefravær eller annet rekrutteringsbehov. Godt samarbeid mellom veterinærene og kommunen er et viktig grunnlag for vellykket rekruttering.

Samarbeid og dialog med statsforvalter og andre vaktområder vil også kunne gi erfaringsutveksling og bedre oversikt. Mens vi venter på utviklingen av flere verktøy for veterinærdekning, kan mentorprosjektet kan også bidra positivt.