Vi er en del av løsningen

Over hele Norge er det nå kommuner som sliter med økonomien, og må gå til drastiske kutt i velferden.

Samtidig er det mangel på fagfolk som faktisk er i stand til å yte den velferden som nå trengs, med blant annet eldrebølgen og flere ungdommer som trenger ekstra oppfølging. Det er som KS-leder Gunn Marit Helgesen påpeker i en kronikk nylig. 

Det er ikke spørsmål om de som trenger hjelp skal få det eller ikke, det hele handler om hvordan tjenestene organiseres, ifølge Helgesen.

Inn på tunet (IPT) støtter denne tankegangen, og er mer enn villige til å bidra og være en del av løsningen på de alvorlige utfordringene vi som samfunn står overfor.

Vi kan heller ikke rekruttere oss ut av bemanningsutfordringene, fordi det rett og slett ikke er tilstrekkelig med folk.

Morgendagens velferd krever hender og ressurser. Da er det fint at mange av ressursene allerede er på plass i form av 400 norske gårdsbruk som tilbyr omsorg innen demens, ungdommer som faller utenfor og mennesker med rusproblemer.

Disse gårdene er godkjente og kvalitetssikret og legger ikke beslag på sårt trengte sykepleiere og hjelpepleiere. Vi er simpelthen et supplement som kan dekke behovene for dem som ikke får tilbud om et tilrettelagt opplegg som kan bidra som viktige sosiale tiltak.

Nylig ble det klart at tilbudet innen demensomsorg på Grøstad Gård i Tønsberg ble lagt ned etter kun ett år i drift. Her velger kommunen å legge ned et tilbud som både brukere og pårørende roser opp i skyene.

Kommunen sier de kan stable på beina et like godt tilbud til en langt rimeligere pris. Men kan de egentlig det?

IPT er selvsagt ikke svaret på alle utfordringene i helsevesenet. Det er både trist og lite fremtidsrettet at det nå skjer kutt i norske kommuner i et viktig supplement i tjenestetilbudet, som fungerer godt for brukere som ofte kommer langt bak i køen når lavterskeltiltak skal iverksettes. Kommunene får neppe tilgang til større bevilgninger som vil gi disse gruppene kommunale tilbud.

Vil «Åge» kunne mate de frittgående grisene? Og vil «Gerd» kunne kaste pinnen til hunden som raskt henter den? Vil brukerne kunne møte våren i et veksthus der de kan dyrke sine egne grønnsaker og kose med katten en maidag?

Inn på tunet har troen på at norske bønder kan by på noe helt unikt når det gjelder for eksempel demensomsorg. For vi vil ikke kun oppbevare «bestemor», vi vil gi henne og andre gode dager og bringe fram minner fra den tiden de ikke var syke. Både eldre og unge har krav på at vi sammen finner gode løsninger.

Derfor er det fint at Vågan i Lofoten, som trass i at de er en kommune som sliter økonomisk og til og med er på den såkalte Robek-lista, likevel har et omfattende IPT-tilbud for barn og unge.

Her prioriterer de å satse på en alternativ læringsarena som gir mestring og trivsel i en tid der mange er bekymret for barn og unges utfordringer og fare for utenforskap fra skole, utdanning og arbeidsliv. Her får barn og unge med ulike behov kjenne på mestring og få et etterlengtet og nødvendig avbrekk fra en skolehverdag mange mener er blitt vel teoretisk.

Det er kommunene som sitter på løsningen for fremtidens velferdsløsninger, og Inn på tunet er klare til å bidra med våre 400 kvalitetssikrede gårder i alle landets fylker.

Ressursene er der, og nå må vi dra lasset sammen – slik Stortingets politikere gjorde med det store barnehageforliket i 2003. Det må aldri bli en løsning å legge ned lovpålagte tjenester og saldere budsjetter ved å ramme de som sårt trenger tilrettelagte tilbud.

Vi må vite og bruke de ressursene vi har og sammen finne gode løsninger i forkant i stedet for å reparere. Norske bønder bretter mer enn gjerne opp ermene og tar i et tak for å sikre gode tjenester rundt i hele Norge.