Vi må ikke bygge ned jordbruksareal for å spare natur

Vi har svært lite areal som kan brukes til jordbruk her i landet. Det vi har kan vi komme til å trenge en dag. Alt sammen. Derfor er det fint at det finnes andre løsninger når noe nytt skal bygges.

Vi mener den løsningen vi nå må se nærmere på er de arealene vi allerede har bygd på – de som allerede er grå. Hvordan bruker vi egentlig dem?

Trenger for eksempel to kjøpesentre som ligger 60 meter fra hverandre hver sin parkeringsplass, med plass til nesten 500 biler til sammen?

Er det strengt tatt nødvendig å bygge ned åkerareal for å etablere ny næring når det finnes flere titalls næringseiendommer som står tomme i kommunen?

Vi mener det som virkelig er nødvendig, er et verktøy som identifiserer og bidrar til mer effektiv bruk av allerede nedbygd areal.

De som planlegger nye byggeprosjekter, har i dag ingen enkelt tilgjengelig oversikt over de grå alternativene til jordbruksareal eller natur. Det gjør det vanskelig å synliggjøre arealeffektivisering som alternativ når utbyggingssøknadene havner på kommunens bord.

Ettersom et slikt alternativ ofte vil medføre økte kostnader, er det kanskje ikke sannsynlig at utbyggere selv vil ta initiativ til å finne disse løsningene. Men de finnes, og de bør løftes fram i lyset.

Nedbygging av natur har fått mye oppmerksomhet i senere tid. Vi synes også det er veldig positivt at dette viktige temaet er satt på dagsordenen. Mange opplever nedbygging av natur som negativt. Samtidig ønsker vi oss bedre veier, dobbeltspor for jernbanen og nye sykehus.

Vi bruker også stadig mer areal til boliger – ikke bare fordi vi blir flere mennesker, men fordi hver enkelt av oss bruker mer.

Flere kommuner har valgt å fortette innenfor allerede eksisterende tettbebygde områder. Samtidig viser forskning både fra Norge og andre land at grønne områder i byer og tettsteder har stor positiv betydning for folks helse og trivsel.

Hvor kan vi bygge, er et viktig spørsmål i mange kommuner. Å bygge på jordbruksareal har vært ett alternativ. Vi har mat nok i skapet og i butikkene, og svært få av oss har erfaring med matmangel eller sult.

Det er også et faktum at det finnes jordbruksareal i Norge som per i dag ikke brukes til å produsere mat.

Men vi har et svært begrenset jordbruksareal i Norge, kun cirka 3,5 prosent av arealet vårt er dyrket mark. Til sammenligning dekker skogen i Norge cirka 37 prosent, og snaufjell og myr over 50 prosent.

Vi kan heller ikke lett dyrke opp mye nytt areal – det er kun snakk om kanskje et par prosent. Å dyrke opp ny jord er også en prosess som krever både tid, innsats og fører til ekstra klimagassutslipp. Vi kan med andre ord ikke basere oss på at vi lett kan dyrke opp mer jord om vi skulle komme til å trenge det.

«Om vi skulle komme til å trenge det», er et nøkkelbegrep. Verden er et urolig sted. Og det er på mange urolige steder at mye av maten vår produseres. Det samme gjelder en stor del av fôret til både husdyr og fisk. Norge har en selvforsyningsgrad på litt over 40 prosent. Sagt på en annen måte betyr det at under halvparten av kaloriene du spiser, er produsert i Norge.

Nordmenn har opplevd mangel på mat flere ganger i historien. Forrige gang det var svært begrenset hva vi hadde tilgang til av matvarer, og nordmenn opplevde utstrakt rasjonering var for cirka 80 år siden. Noen få husker denne tida. Det er forståelig at mel drøyd ut med innblandet kritt og mat stekt i tran, satte seg fast i hukommelsen.

I dag er vi i stand til å betale oss ut av en slik situasjon. Men den løsningen virker bare så lenge noen er villige til å selge til oss.

Kan vi øke norsk selvforsyningsgrad og produsere mer om vi skulle få behov for det?

Ja, i noen grad og for noen varer kan vi det. Men da må vi ikke ødelegge selve produksjonsgrunnlaget: Jordbruksarealet, samt skog og beiteareal som det er mulig å dyrke opp og bruke i framtiden.