Vi må planlegge for at ukrainerne blir

Vi håper alle at krigen i Ukraina snart tar slutt, og mange av flyktningene som nå har beskyttelse i Norge, drømmer om den dagen de kan reise tilbake til livet sitt i Ukraina, slik det var før krigen.

Men hvor sannsynlig er det egentlig at ukrainerne som har søkt beskyttelse i Norge kommer til å reise tilbake?

Jeg tror man er optimistisk om man antar at halvparten en dag vil reise tilbake. 

Vi samfunnsvitere vil alltid være forsiktige med å spå hva som vil skje i fremtiden, men det kan være lurt å se om vi kan lære noe av tidligere erfaringer med retur av flyktninger.

Vi vil trenge andre integreringstiltak for ukrainerne hvis vi tror det er sannsynlig at de blir bli værende enn om vi tror at de aller fleste vil reise tilbake.

Hvis vi ser på tidligere konflikter som har vart mer enn to år, er det få eksempler på konflikter der en stor andel av flyktningene har returnert. Det er flere ulike grunner til det.

Når antallet flyktninger i verden stadig øker, handler det blant annet om at mange væpnede konflikter blir langvarige. Stadig flere flyktninger blir værende i det FN kaller «protracted refugee situations» – de får aldri mulighet til å reise tilbake.

Forskning på assistert retur har vist at én av de viktigste faktorene for at flyktninger er villige til å returnere, er at de oppfatter sikkerhetssituasjonen i opprinnelseslandet som trygg. Og selv om det blir en fredsavtale, kan denne oppfattes som så skjør at flyktningene nekter å reise tilbake.

Dersom det blir en fredsløsning i Ukraina med det første, kan det innebære at Russland vil få kontroll over deler av områdene de nå har okkupert.

Hver fjerde ukrainer i Norge kommer fra én av de seks okkuperte provinsene. De som kommer fra andre områder, uttrykker også at de ikke nødvendigvis vil reise tilbake om det skulle bli en fredsavtale nå. For hvordan kan de være trygge på at Russland ikke om noen få år bestemmer seg for å ta en ny jafs av ukrainsk territorium?

Mange er også redde for at Ukraina blir både økonomisk og politisk ustabilt i gjenoppbyggingsfasen. For å returnere trenger de å være sikre på at Ukraina er trygt, og at landet har en viss politisk og økonomisk stabilitet. Selv om det skulle bli fred i løpet av høsten, vil det ta tid å sikre denne typen garantier, om de noen gang vil komme på plass.

Spiller det noen rolle hva de selv vil? Er det ikke bare for Norge å oppheve oppholdstillatelsen, så reiser de tilbake?

For noen vil nok bortfall av oppholdstillatelse være nok til at de reiser tilbake. Men erfaring fra både Norge og andre land tilsier at det ofte ikke er nok, dersom de ikke opplever at retur er trygt.

I Norge er vi så vant til at det offentlige tar vare på oss at det kan virke utenkelig å bo i et land uten å ha rettigheter. Men for flyktninger fra land med mindre utviklede velferdsstater er ikke kontrasten så veldig stor mellom å bo et sted uten rettigheter og å returnere til et land med lave ytelser, mye korrupsjon og økonomisk usikkerhet, uten nettverk eller jobb.

Og for Norge kan det bli ekstra vanskelig å sette makt bak et utreisevedtak for flyktninger fra Ukraina, siden ukrainske borgere fritt kan reise inn igjen i Schengen-sonen.

Drømmen om retur til hjemlandet står ofte sterkt blant de som er blitt tvunget til å forlate sine hjemland. Men drømmen om retur er gjerne en drøm om retur til livet slik det en gang var. Krig gjør at både flyktningene selv og hjemlandet forandrer seg.

Det vi kaller retur, kan etter noen år oppleves som å måtte flytte til et ukjent sted, der man ikke har en jobb eller et hjem, og hvor menneskene man tidligere kjente, nå er spredt over hele Europa.

Mange er også usikre på hvordan de vil bli tatt imot av de som ble igjen. For hver uke som går, får de ukrainske familiene som bor i Norge, sterkere tilknytning til landet – og svakere bånd til hjemlandet. Det gjelder ikke minst alle barna som nå vokser opp i Norge.

Det er snart 80.000 ukrainske flyktninger som har fått beskyttelse i Norge etter fullskalainvasjonen i Ukraina. Det er flere mennesker enn i Fredrikstad eller Drammen.

Jeg tror man er optimistisk om man antar at halvparten en dag vil reise tilbake. Sannsynligvis blir det færre. Det innebærer at vi må legge opp integreringspolitikken i tråd med dette. Hvis ikke risikerer vi at vi får en ny stor gruppe som lever i økonomisk utenforskap i Norge og ikke lærer seg norsk.