Vi trenger et «arkitekturopprør» for økt trivsel i omsorgssektoren

Mange syke og eldre må flytte fra boligene sine, enten permanent eller på midlertidig basis. Overgangen til et nytt hjem med institusjonspreg kan være krevende.

Det er et overordnet mål at folk skal bo hjemme så lenge som mulig. Men må man først flytte, bør den nye boligen fremme trivsel. Så langt det er mulig, må vi stille samme krav som vi gjør til enhver annen bolig. Det betyr mer hjem og mindre institusjonsfølelse.

Tre hovedområder peker seg ut: Vi må forbedre atmosfæren, tilrettelegge maksimalt for sosialt samvær og forenkle de ansattes arbeidssituasjon.

Eierne av institusjonene kan med fordel bruke hotellsektoren som inspirasjonskilde. Å bo på hotell gir helt andre assosiasjoner enn å bo på institusjon, men interiørarkitektenes tenkning rundt lokaler og atmosfære er ganske lik i begge tilfeller.

Hotellfølelsen forbindes med velvære, estetikk og gjestfrihet. Dette bør også omsorgsinstitusjonene strekke seg etter.

Hjemmet starter ved ytterdøren. I hus og leiligheter skaper vi inngangspartier som får folk til å føle seg velkomne. Det samme gjelder hoteller, og tilsvarende må det være i alle typer boliger. Inngangspartiet og resepsjonsområdet må utformes med stor omtanke.

Virkemidlene er akkurat de samme som vi bruker på hoteller: Vennlig atmosfære, stor flott resepsjonsdisk, komfortable møbler, varierte tekstiler, friske farger og riktig stemningsbelysning.

En kontrastfylt fargepalett ivaretar UU-krav og bidrar samtidig til et levende interiør. Møblene bør ikke være institusjonsmøbler, men hentes fra sortimentene som brukes i hotellsektoren. De må ha god sittehøyde, faste sitteputer og solide armlener, slik at flest mulig klarer seg uten assistanse.

Når materialer velges, er poenget å fremkalle hotellfølelsen. Det betyr for eksempel tekstiler med variert tekstur og ulike estetiske og taktile kvaliteter – fra myk chenille til vinyl med stofflig struktur.

God plass mellom møbelgruppene er nødvendig, siden mange brukere behøver mer plass enn forskriftskravene tilsier. Tydelig soneinndeling gjør det enkelt å finne fram, og korridorene i de ulike etasjene bør ha forskjellig farge, slik at man alltid vet hvor man er når heisen stopper. Skiltingen bør være som på hotellene; stor skrift på veivisere og store tall på dørene.

Alle drømmer om gode møteplasser, men disse oppstår ikke av seg selv. Det kan være langt til nærmeste kafé, og både beboerne og deres gjester må derfor oppleve at de har et kvalitetstilbud innomhus.

I et konkret sykehjemsprosjekt vi har jobbet med, ble en miljøskapende kafé plassert like ved hovedinngangen. Den er synlig og lett tilgjengelig for alle, også for folk i nabolaget. Mange liker å sitte der fordi det er liv og røre i området. Kafeen forsterker sanseinntrykkene, og sykehjemmet sørger for at duften av vafler eller ferske boller møter den som kommer inn i lokalene.

Når vi innreder hotellobbyer, følger vi akkurat samme prinsipp: Vi trekker hotellgjestene ned fra rommene og eksterne gjester inn.

Kafeen og øvrige sosiale soner bør være hjertet i institusjonen. Det må finnes aviser, magasiner og bøker (gjerne donert av beboerne selv) som motiverer folk til å sette seg ned for å slå av en prat. Enkel tilgang til kaffe, vann osv. bidrar i samme retning.

Lokalene er hjem for noen og arbeidsplass for andre. De ansattes behov må derfor stå sentralt i prosjekteringen. Slik er det i hotellprosjektene våre også.

Når arbeidssituasjonen forenkles, frigjøres tid til omsorgsoppgaver. (Det er naivt å tro at bedre organisering løser problemer knyttet til for lav bemanning, men det bør være lett å enes om at dårlig organisering forsterker dem.)

Noen få eksempler:

• Logistikk: Ulike funksjoner må plasseres slik at unødvendig gåing elimineres. Viktige temaer er blant annet avstand mellom rommene og fellesarealene, plassering av lintøyskap, kaffestasjoner og oppbevaringssted for medisiner.

Om mulig kan resepsjon og kafé gjøres til én enhet som betjenes av det samme personalet. Det skaper varierte arbeidsoppgaver og forsterker det sosiale miljøet.

• Fleksibilitet: Lokaler må enkelt kunne endres ved behov, for eksempel ved lukkede fødselsdagsfeiringer, foredrag e.l.

• Renhold: Tekstiler og andre materialer må tåle vaskemidler og kreve lite vedlikehold, men samtidig bygge opp under hotellfølelsen.

Når hotellnæringen brukes som inspirasjonskilde ved innredning av omsorgsinstitusjoner, kan trivselsgevinsten bli stor for beboerne. Interiørarkitektenes arbeidsmetodikk er den samme uavhengig av målgruppe. Vi ønsker å skape gode opplevelser!