Tilbyr seg å oppfylle industriens rensekrav

– Dette er et av de mest moderne renseanleggene i Europa. Vi tror det gjør det attraktivt for bedriftene å bli værende her, sier direktør Morten Finborud i Hias til Kommunal Rapport.

Stolt viser han fram renseanlegget ved Mjøsas bredd. Her renses utslippene fra ca. 60.000 innbyggere i Stange, Hamar, Løten og det meste av Ringsaker.

Det har kapasitet til å rense for dobbelt så mange, og tar også imot prosessvannet fra store næringsmiddelbedrifter som Tine og Nortura.

På vannets vei gjennom det store fabrikkanlegget fjernes søppel, sand, fett, organisk stoff, fosfor og litt av nitrogenet. Resultatet er biogass og fjernvarme, jord- og gjødselprodukter og renset vann til Mjøsa.

Fra 30 til 5 tonn i uka

Det interkommunale selskapet har utviklet og patentert en ny biologisk renseprosess. Den fjerner næringsstoffer fra avløpsvannet med liten eller ingen bruk av kjemikalier. I stedet for metallsalt med aluminium er det bakterier som fortærer de uønskede næringsstoffene.

– Tradisjonelle renseanlegg bruker 2 kilo ren aluminium for å fjerne 1 kilo fosfor. Før brukte vi 30 tonn kjemikalier i uka. Nå er vi nede i 5 tonn. Målet er null.

Ifølge Finborud er deres rensemetode både 20 – 30 prosent billigere og mye mer klima- og miljøvennlig enn tradisjonell avløpsrensing.

– Dessuten kan vi selge høyverdige jord- og gjødselprodukter til en høyere pris. Det reduserer behovet for å øke gebyrene.

Måten de styrer den biologiske renseprosessen på, har Hias tatt patent på. Det interkommunale vann- og avløpsselskapet har skilt ut eget selskap, som selger denne kommersielt.

Ny rensekrav til 103 matbedrifter 

Selv bruker de metoden til å fjerne fosfor fra avløpsvannet. Med noen justeringer og mindre investeringer kan de også klare et krav om nitrogenfjerning. Å utvide tradisjonelle renseanlegg med et slikt rensetrinn, kan koste flere hundre millioner kroner. Hias vil komme i mål mye billigere, ifølge Finborud.

Hias har ennå ikke fått noe pålegg om nitrogenrensing. Men det har to av bedriftene som Hias i dag renser prosessvannet til.

Tine og Nortura i Ringsaker er to av 103 norske næringsmiddelbedrifter som omfattes av EUs industriutslippsdirektiv (se faktaboks under artikkelen). Det stiller nye, strenge krav til rensing, blant annet for nitrogen og fosfor. De skal være oppfylt allerede innen desember neste år.

For å oppfylle de nye kravene, har bedriftene to muligheter:

• Bygge egne renseanlegg som tilfredsstiller de nye kravene.
• Inngå avtale med kommunalt/interkommunalt renseanlegg som påtar seg hele eller deler av jobben.

Miljødirektoratet har åpnet for å gi utsatt frist for bedrifter som velger det siste. Vilkåret er at de «kan dokumentere at kommunen eller IKS-et innen rimelig tid vil etterkomme kravene til nitrogenfjerning og eventuelt fosforfjerning.» 

Tar betalt for rensejobben

Hias-sjefen inviterte i vår Tine og Nortura til et samarbeid.

– Vi kan påta oss å gjøre deler av jobben for dem. Men bedriftene må også gjøre vesentlige investeringer i egne anlegg.

Han gjør det klart at Hias ikke påtar seg industriens rensejobb gratis. De holder nå på med å beregne hva det koster dem ekstra å framskynde nitrogenrensing og oppfylle industriens strengere rensekrav.

Når de har funnet prisen, vil de legge fram et tilbud. Blir de enige med Tine og Nortura, vil Hias inngå en privatrettslig avtale med dem.

Fra før betaler bedriftene en avgift for å slippe prosessvannet på det kommunale avløpsnettet. Også vilkårene i denne såkalte påslippsavtalen må gjennomgås på nytt, varsler Finborud.

– Fornuftig med store anlegg

Sjef for forbedring og prosjekt Knut Erik Bjørseth i Tine-konsernet kan foreløpig ikke svare på om de vil inngå noen avtale med Hias. Han sier de først må få oversikt over hvordan kravene påvirker virksomheten.

Totalt har Tine-konsernet ni produksjonsanlegg som omfattes av de nye rensekravene: Brumunddal (Ringsaker), Frya (Ringebu), Oslo, Tunga (Trondheim), Verdal, Sømna, Ålesund, Byrkjelo (Gloppen) og Jæren (Hå).

Ifølge Tine-sjefen kan det være «fornuftig» å samarbeide med et stort og moderne kommunalt renseanlegg.

– De aller fleste av våre anlegg har påslippsavtale med et kommunalt renseanlegg. Det gjør det mulig å optimalisere rensegraden for hver utslippskomponent, slik at vi kan minimere påvirkningen fra vår virksomhet. Fjerning av nitrogen krever et relativt omfattende rensetrinn og det kan i mange tilfeller være fornuftig å gjøre dette i større optimaliserte kommunale anlegg, skriver Bjørseth.

Han skriver at konsernet har til hensikt å etterkomme alle rensekrav. Samtidig viser han til at regelverket åpner for unntak, ut fra geografi, miljøforhold og tekniske forhold.

– Heftige krav og korte frister

Flere kommuner/IKS-er har nå dialog med «sine» næringsmiddelbedrifter om hvordan de skal møte industriens nye rensekrav. Hias, Nedre Romerike Avløpsselskap IKS og Drammen kommune er de som har kommet lengst, ifølge direktør Thomas Breen i Norsk Vann.

– Det er heftige krav som stilles til industrien, og de har kort tid på seg. Flere jobber nå på spreng med dette. Det er ikke rasjonelt at alle bedrifter bygger egne renseanlegg. Men det er heller ingen quick fix å peke på kommunen, sier Breen.

– Det er ikke naturlig at alle kommuner skal investere i nitrogenrenseanlegg. Det er ikke sikkert at små kommuner skal investere i sekundærrenseanlegg en gang, fordi investeringene er for store i forhold til innbyggertallet. Men dette må de nå finne ut av lokalt.

Breen påpeker at vann- og avløpstjenestene finansieres av innbyggerne til selvkost.

– Det er industriens ansvar å rense deres utslipp. Det er ikke rimelig at innbyggerne skal ta deres kostnader til rensing. Derfor er det er viktig å synliggjøre disse kostnadene.

Tror bedrifter vil flytte

Han mener utfordringene er størst for næringsmiddelbedrifter i små kommuner.

– Dette kan bli vanskelige saker i mange lokalsamfunn. Resultatet kan bli at næringsmiddelindustrien vil relokalisere seg til kommuner med moderne renseanlegg, sier Breen.

Synnøve Finden AS i Alvdal er en av dem som må oppfylle EU-direktivets rensekrav. Deres utslipp går i dag til det kommunale renseanlegget. Det må uansett oppgraderes. Men å investere i nitrogenrensing er uaktuelt, ifølge avdelingsingeniør Bjørn Kjønsberg i Alvdal kommune.

– Alvdal kommune ønsker å ha Synnøve Finden som en næringsaktør. Men vi får ikke gjort noe med pålegget de har fått om å rense for nitrogen. Det ville kreve et tre ganger så stort anlegg. Vann og avløp er underlagt selvkost. Vi kan ikke ta den regningen og dele den ut til innbyggerne, sier han.

Han frykter ikke at hjørnesteinsbedriften skal flagge ut av Alvdal. – Jeg tror de vil møte de samme kravene uansett hvor de kommer.

Øyvind Berg er produksjonsdirektør i Scandza, som eier Synnøve Finden.

– Vi har god dialag med kommunen, og vurderer flere alternative løsninger, både på egen hånd og i samarbeid med kommunen. Å flytte ut av Alvdal er per nå ikke en aktuell problemstilling, sier han til Kommunal Rapport.

– Ikke velg «moden» teknologi

Svært få kommuner har i dag nitrogenrensing. Men flere vil snart få pålegg om det, som følge av krisen i Oslofjorden. Finborud frykter at korte frister og hastverk vil tvinge dem til å velge velprøvde renseløsninger, basert på kjemikalier.

– De som insisterer på å investere i «moden teknologi», får et dårligere og dyrere anlegg, sier han.

Han viser til prosesser i EU for å redusere bruken av kjemikalier til vannrensing, både av miljø- og beredskapshensyn. Han forventer også at en ny norsk gjødselforskrift vil gjøre det vanskelig å få utnyttet slam med høyt innhold av kjemikalier. For Hias kan det gi økte inntekter.

Selv er Hias-sjefen svært fornøyd med valget de tok for 12 år siden.

– Anlegget var nedslitt og overbelastet og måtte oppgraderes. Konsulenten rådet oss til å benytte det som da var «beste praksis»: Et biologisk renseanlegg med massiv bruk av kjemikalier. Vi ville heller bygge et anlegg som møter morgendagens krav. Den beslutningen blir bedre og bedre for hver dag.

Siste trinn i moderniseringen til ca. 300 millioner kroner er et nytt gjenvinningsanlegg for fosfor. Det skal settes i drift før jul.

– Da har vi bygd om et tradisjonelt renseanlegg til en energi- og gjødselfabrikk ut fra prinsippene om sirkulærøkonomi. Restproduktet er rent vann til Mjøsa.