Oslo bygger to demenslandsbyer

En demenslandsby krever en stor tomt, og hadde Oslo hatt flere egnede tomter hadde det i hvert fall blitt en landsby til. Men nå vokser det fram to landsbyer øst i Oslo, på Furuset i Groruddalen og ved Lille Tøyen.

Landsbyen ved Tøyen har fått navnet Dronning Ingrids hage etter adressen Dronning Ingrids plass. Tomten var en gang vurdert som verdig for slottet, derfor adressen. Demenslandsby er ikke med i det offisielle navnet, for kommunen vil ikke kalle opp sykehjemmet etter en diagnose.

Landsbyen blir hjemmet til 130 beboere og arbeidsplassen til rundt 150. Tomten er omtrent så stor som slottsplassen.

Stor interesse

– Jeg får daglig mailer og telefoner fra pårørende som vil ha sine eldre inn her, sier Inger-Lise Kjos, som er prosjektleder i sykehjemsetaten i Oslo kommune.

Men det er ikke bare å melde seg ved porten. To sykehjem skal tømmes, og beboerne skal flyttes hit. Beboerne må ha en demensdiagnose og vedtak om opphold på skjermet enhet.

Besøkende fra andre kommuner mangler det heller ikke på. For alle lurer på hvordan denne nederlandske modellen fungerer i Norge og i norske forhold.

Se bilder fra Dronning Ingrids hage:

– Vi har vært flere ganger i de Hogeweyk i Nederland for å se hvordan deres demenslandsby fungerer. Det er mye som må tilpasses til norske forhold, sier Kjos.

At det begynner med et egnet bygg, er helt sikkert. Det må være en bygningskropp som omslutter indre gårdsrom. Utgangene må det være kontroll på, og resepsjonen må være betjent med folk som vet hvem som kan komme og gå.

Fra før finnes det en demenslandsby i Bærum, Carpe Diem demenslandsby, og en landsby i Kristiansand – Strømmehaven.

Kritikk mot landsbyer

Demenslandsbyer har fått en del kritikk fra forskere og andre som mener det er eldregettoer, og at det ikke er sunt å samle folk med samme diagnose på et område.

– De som sier det, har ikke helt satt seg inn i hva dette konseptet går ut på. Dette er mye bedre enn et tradisjonelt sykehjem for denne gruppen pasienter. Her kan de gå fritt omkring, og målet er å skape en så normal hverdag som mulig, sier Kjos, og institusjonsleder Katrine Selnes er helt enig.

– Ideen er jo at vi skal jobbe for at beboerne skal beholde et normalt hverdagsliv, sier Selnes.

Fra organisasjonen Aldring og helse er det også blitt hevdet at mennesker med demens må integreres i samfunnet, og ikke isoleres i landsbyer.

– Integrering er vel og bra, men personer med demens har spesielle behov som må ivaretas. De mister evnen til å orientere seg, kan ikke lenger kjøpe varer og tjenester, skjønner ikke verdien av penger, trenger hjelp til å lage mat og kle på seg. Dette er et tilbud til de svakeste blant oss, påpeker Kjos.

Dronning Ingrids hage skal ha 19 boenheter med seks, åtte eller ti personer. Det skal bli butikk, restaurant, kafé, pub, verksted, hobbyrom, frisør og fotterapeut og kultursal. Nabolaget og frivillige skal inviteres inn.

Det har også vært en kritikk mot at landsbyene er tilbud som bare kan benyttes i en liten periode av sykdomsforløpet, men Kjos og Selnes er opptatt av at det skal tilbys hverdagsaktiviteter på alle nivåer. Det kan være alt fra å gå på konsert og kafé til å være med å handle og lage middag.

– Det kan lages middag på boenhetene. Da kan en aktivitet for en veldig svak beboer vært å holde i en gulrot, og få en følelse av å være med på middagslagingen, sier Kjos.

Alle flytter inn samtidig

17. april er satt som innflytningsdag. Alle beboerne skal flyttes på en dag. De skal sette sammen team etter hvem som passer sammen, og hva de liker. Landsbyen har tre uteområder, et urbant miljø, et skogsområde og et parkområde.

Noe av bygårdsmiljøet fra Oslo er tatt inn i bygningskroppen. Kunst og skulpturer er på plass. Et gammelt verneverdig trehus som sto der fra før er bevart, og blir en møteplass. Solcellepanel med bilder, mønstre og sitater prøves ut gjennom et EU-prosjekt. Vil fargelagte solcellepaneler ta inn nok strøm, eller vil dekorasjonene hemme energiopptaket? Det finner de ut i demenslandsbyen.

Selnes og Kjos viser oss rundt i restaurant, og verksted, i boenheter med duse farger og 30 kvadratmeter store rom med bad og med den nyeste teknologien.

– Vil dere trenge færre ansatte her enn på et vanlig sykehjem?

– Vi forholder oss til bemanningsnormer, men med velferdsteknologi trenger vi nok ikke like mange ansatte på natta, sier Kjos. Det blir heller ikke bare helsefaglige ansatte i landsbyen.

– Vi leker oss med flere forskjellige titler, men det er ikke klart ennå, sier Selnes.

Det blir også en avlæring og opplæring i ny tenkemåte for alle de ansatte.

– De ansatte må skifte fokus fra det syke til det friske. På vanlige sykehjem er jo alle hverdagslige gjøremål fjernet fra pasientene, men i landsbyen skal de tilbake, sier Selnes.