Skisserer tre (skrekk)scenarioer: Sammenbrudd eller Ikea-kommuner?

Fra 2025 øker presset på de kommunale omsorgstjenestene kraftig. Det blir langt flere eldre som har behov for helse- og omsorgstjenester, men kommunalsektorene har ikke klart å rigge seg i forhold til dette.

Fram mot 2030 blir det tydelig at svært mange kommuner ikke er forberedt på eldrebølgen og ikke har troverdig plan for hvordan dette skal håndteres. «Omsorgsskandalene» i media står i kø. Helse- og omsorgstjenesten i kommunesektoren får etter hvert svært dårlig rykte og få med helsefaglig utdanning søker seg dit. De vil heller jobbe på sykehus da dette har høyere status og mindre stressende arbeidsmiljø. Det politiske presset på at «noe må gjøres» øker betraktelig.

I 2030 meldes kommune nummer 100 inn i Robek. Kjennetegnet er kommuner med fallende folketall, kraftig økning i antall eldre, få unge og høy kommunegjeld.

Konflikten mellom by og landkommuner eskalerer da distriktskommunene krever en større del av kommunekaka, mens de store bykommunene føler at distriktskommunene bare er en klamp om foten. KS klarer ikke å stå i denne spagaten og i 2031 sprekker KS og deler seg opp i Norge Bykommuneforbund og Norges Herredsforbund.

I 2031 overføres grunnskolen til fylkeskommunen som et ledd i å sikre innbyggerne rettigheter på kvalitet, god opplæring og et helhetlig utdanningsforløp, da kommunen har vært mer opptatt av nærskole enn kvalitet i utdanningen.

Kommunene klarer ikke å ta helhetlig og bærekraftige beslutninger for å sikre klima, miljø, biologisk mangfold og effektiv arealutnyttelse. I 2032 flyttes plan- og reguleringsmyndigheten over til fylkeskommunen.

I 2033 leverer det statlige oppnevnte Omsorgsutvalget sin rapport. Konklusjonen er at det er store forskjeller i pleie- og omsorgstjenesten, og at et stort antall kommuner er langt unna å levere de tjenestene som innbyggerne har krav på. Utvalget anbefaler at de statlige helseforetakene overtar pleie- og omsorgstjenestene fra kommunesektoren.

I behandlingen av rapporten fra Omsorgsutvalget i Stortinget 2034 uttaler statsminister Tonje Brenna (Ap) at det ikke er noen annen utvei enn å statliggjøre pleie- og omsorgstjenesten.

Norge har nå fått små kommuner med små oppgaver.

Fra 2025 øker presset på de kommunale omsorgstjenestene kraftig. De store sentrale bykommunene er (relativt) godt rigget for veksten, mens de mindre kommunene sliter med å bygge ut tilstrekkelig kapasitet og skaffe kvalifisert personell.

I 2028 blir «Langfjella kommune» den første kommunen som driver pleie- og omsorgstjenesten med 100 prosent bemanning av sykepleier gjennom vikarbyrå, da de ikke greier å få noen fast ansatt.

I 2031 gjør Pensjonistpartiet et brakvalg med over 12 prosent av stemmene og kommer i regjering sammen med Høyre og Frp.

Kommunesektoren sliter med å flytte ressursene fra oppvekstsektoren (legge ned skoler og barnehager) til pleie- og omsorgssektoren og i 2032 blir finansieringen av pleie- og omsorgstjenester statliggjort gjennom en ordning der midlene tas ut av rammetilskuddet og øremerkes. Det gjøres unntak for de 20 største kommunene, som fortsatt får finansieringen som rammetilskudd. Generalistkommuneprinsippet oppheves samtidig og oppgaver differensieres ut fra kommunestørrelse.

På begynnelsen av 2030-tallet legges de fleste små grendeskoler ned, da de ikke lenger greier å rekruttere kvalifisert personell. Skole og barnehage samles i kommunesentrene, men sliter fortsatt med å få tak i kvalifisert personell. Generelt stor fraflytting mot de større byene.

I 2033 oppheves retten på å motta pleie- og omsorgstjenester i eget hjem, og kommunene gis frihet til å organisere tjenestene i små omsorgslandsbyer. Får du medisinsk hjelp, kan kommunene kreve at du flytter dit. De fleste kommunene samler heldøgns omsorgstjenester i større helsehus i regionsentrene.

I 2035 blir det forlik på Stortinget mellom Høyre og Ap, der det blir bestemt at ingen kommuner skal være på under 5.000 innbyggere.

Fra 2025 øker presset på de kommunale omsorgstjenestene kraftig. Kommunesektoren erkjenner at de ikke er rigget for å møte disse store, demografiske utfordringene alene, og mange kommuner begynner å søke sammen i forpliktende oppgavefellesskap. Men mange små kommuner sliter fortsatt med kraftig fallende folketall, høy gjeld, mangel på arbeidskraft og kompetanse.

I 2027 etableres det en ordning med omfattende rentekompensasjon og investeringstilskudd til kommunale formålsbygg i distriktet. Forutsetningen for å få tilskudd er at kommunene kan dokumentere at det er realisme i at de kan drive forsvarlig med kvalifisert personell i bygget i minimum 30 år framover.

I 2028 etableres det et forbud mot vikarbyråer i helse og omsorg. Dette virker kraftig kostnadsdempende på kostnadsutviklingen i sektoren totalt sett, men får dramatiske konsekvenser ved at distriktskommunene ikke får tak i tilstrekkelig kompetanse.

Ut over 2030-tallet sentraliseres tjenester med heldøgns omsorg mot regionssentrene i de nye regionskommunene.

Ut over 2030-tallet blir «Ikea-kommunen» idealet i alle sektorer: stort, raskt, trygt og billig – og en stor dose «gjør det selv».

I 2037 er igjen normen med to beboere per rom i heldøgns omsorg.