Slik kutter flere kommuner ut helsevikarer

– Et høyt vikarbruk i pleie og omsorgssektoren er selvforskyldt. Hvem andre er det å skylde på, spør seniorforsker Leif Moland ved Fafo.

Moland, som i flere år har forsket på kommunalt sykefravær, turnus, heltid og vikarbruk, er klokkeklar i sin beskjed til både kommuner og Stortinget: Det er fullt mulig å redusere vikarutgifter. 

Konklusjonen står i kontrast til kommunale toppledere som lenge har fortvilt over en vond vikarspiral: De mangler søkere til helsestillinger og ender opp med å ansette dyre vikarer fra bemanningsbyråer. Fast ansatte blir slitne av stadig å lære opp nye vikarer. Det påvirker igjen sykefraværet. 

Kommunene brukte minst 1,9 milliarder kroner på helsevikarer fra vikarbyråer i 2023. Det viser de foreløpige tallene fra Leverandørdatabasen til Kommunal Rapport. 

Vestre åpner for forbud

Moland har akkurat ferdigstilt rapporten «Modeller for økt grunnbemanning og mindre vikarbruk i omsorgstjenesten.» 

Rapporten er skrevet på oppdrag fra for Helsedirektoratet, som igjen har fått bestilling fra Helse – og omsorgsdepartementet via Stortinget. Et stortingsflertall vedtok i vår å utrede et eventuelt forbud mot tidsbegrenset innleie av helsepersonell. 

Helseminister Jan Christian Vestre (Ap) sa nylig til Kommunal Rapport at det kan bli aktuelt å innføre et forbud mot helsevikarer fra bemanningsbyråer hvis vikarbruken ikke går ned. 

Nå viser altså den nye rapporten fra Fafo at det er mulig å redusere vikarutgiftene via et sett av tiltak. Hovedgrepet er å bevilge penger til tilstrekkelig bemanning slik at kommunen slipper å betale for vikarer som koster mer enn fast ansatte.

Kommunale virksomheter har et forutsigbart fravær på mellom 15 og 25 prosent. Men i budsjetter tar mange kommuner ikke høyde for dette fraværet.

– De fleste tjenestesteder kan øke den faste bemanningen med rundt 10 prosent, i store trekk fullfinansiert i kommunes budsjetter uten at de totale lønnskostnadene øker, sier Moland.

Regnestykker et enkelt: 

Fem ansatte kan være akkurat nok til å få en virksomhet til å gå rundt, mens det blir behov for vikar hvis én blir syk. Ved å oppbemanne til seks ansatte, vil virksomheten spare penger til vikar.

– Mange kommuner setter opp et urealistisk lønnsbudsjett som år etter år går med et forutsigbart underskudd. Bruken av små stillinger, vikarer og ekstrahjelper har jo vært en del av driften siden forrige århundre. Bemanning er skåret inn til beinet. Dette gjør dem sårbare når ansatte har fravær, sier Moland.

– Krever økt helgejobbing

Seniorforskeren råder kommuner til å planlegge bemanning ut fra analyser av behov for tjenester, og ikke bemanning basert på økonomiske rammer fra politisk ledelse.

– Regelmessige analyser vil gi riktig dimensjonering av tjenester, personell og økonomi. Mange kommuner gjennomfører ikke slike analyser regelmessig. Dermed drives noen tjenester for dyrt, mens andre er underbemannet, sier Moland.

Men alt henger sammen med alt. Derfor bør kommuner som vil redusere vikarutgifter også blant annet gjennomføre ny oppgave- og arbeidsfordeling, årsturnus, kompetansetiltak og heltidstiltak, påpeker Moland. Heltid krever at ansatte jobber mer helg, enten i form av hyppigere helgevakter eller langvakter. 

Alstahaug på topp

Moland trekker fram Alstahaug som en kommune som har gjennomført så å si alle anbefalte tiltak for å redusere vikarutgifter uten å øke budsjettet.

Alstahaug ligger også på topp når det gjelder heltid, ifølge tall fra KS. Sykefraværet var 6 prosent i fjor.

Det er kommunedirektør Rachel Elise Berg i Alstahaug kommune stolt over. Berg, som ble kommunedirektør i januar, sier at Alstahaug har jobbet med kvalitet i pleie og omsorg i mange år. 

– Det startet med en heltidserklæring i 2018. Trepartssamarbeidet har vært helt sentralt. God ledelse er også viktig. Vi har ikke lenger vikarinnleide sykepleiere, sier hun.

– Kommuner kan ikke bare vedta at de skal nok helsepersonell. Klarer dere å rekruttere?

– Det går veldig fint. Det handler mye om omdømmebygging. Det er viktig å vite at du går til en jobb der det er lite sykefravær, heltid og mulighet til å påvirke arbeidshverdagen, sier Berg.

Østensjø: – Dyrere å la være

Østensjø bydel i Oslo er også i gang med å redusere behovet for vikarer gjennom blant annet tjeneste – og brukerbehov. Bydelen har innført grunnbemanningslæren blant annet i hjemmetjenesten. 

Denne læren innebærer at dersom det er et mer eller mindre konstant arbeidskraftsbehov i virksomheten, skal dette dekkes av flere faste ansatte heller enn å kalle inn vikarer. 

– Grunnbemanningslæren er altså ressurser over grunnbemanning. Stillingene finansieres ikke gjennom økt budsjett, men gjennom redusert sykefravær på grunn av lavere arbeidsbelastning og vikarbruk, sier avdelingsdirektør Torill Ovlien for økonomi og virksomhetsstyring i Østensjø.

– Østensjø må spare inn rundt 130 millioner kroner i år. Kan det innebære færre stillinger i pleie og omsorg?

– Bydelsutvalget har et ønske om en stabil bemanning og færre vikarer. Det sies at økt bemanning er dyrt, men det er dyrere å la være. 

Berlevåg: – Ingen krisestemning

Berlevåg ligger i Finnmark, en landsdel som er kjent for underskudd og rekrutteringsproblemer. Men Fafo trekker fram Berlevåg som et godt eksempel. Kommunen har laget analyser for både tjenester, bemanning og kompetanse. Kommunen har klart å skape større og faste stillinger etter å ha økt faste lønnsmidler, som er mer enn spart inn ved lavere innleie. Overtiden er også redusert. 

– Vi er langt unna krisesituasjonen som beskrives i enkelte kommuner, sier avtroppende kommunedirektør Jørgen Holten Jørgensen i Berlevåg.

– Klarer dere å rekruttere helsepersonell?

– Vi er fullbemannet på sykepleiere. Vi lyser bare ut heltidsstillinger. Det er viktig for rekruttering. Nyansatte vil gjerne ha hele stillinger. Så har vi ganske gode vilkår med blant annet årsbonus på 30.000 kroner, ti års ansiennitet fra dag én og ekstra ferieuke. 

Imot bemanningsnorm

Med en så sterk anbefaling om riktig bemanning er det nærliggende å tenke at Moland går inn for en bemanningsnorm i pleie og omsorgssektoren. Men så enkelt er det ikke.

– Bemanningsnormer er ingen garanti for gode tjenester. Heller ikke for god drift og gode arbeidsmiljøer. En økning av andel faste ansatte må skje etter grundige tjenesteanalyser. Det er jo ikke meningen at flere faste ansatte skal øke det totale lønnsbudsjettet, sier han.