– Krevende å forebygge ekstremisme

Kommunene har en viktig rolle i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme, og de har mange relevante virkemidler gjennom sine ordinære tjenester. De synes likevel arbeidet byr på særegne utfordringer, oppsummerer forsker Stian Lid ved NIBR.

Lid har sammen med fem andre forskere levert en rapport på oppdrag fra KS og Justisdepartementet om hva kommunene opplever som problem når det gjelder radikalisering lokalt, hva deres ansvar bør være og hva de gjør for å forebygge.

Spørsmålene er belyst gjennom casestudier i fem kommuner – Fredrikstad, Kristiansand, Larvik, Oslo og Sarpsborg, og tre utviklingsverksteder hvor 31 kommuner har deltatt.

Mest opptatt av islamsk ekstremisme

Kommunene har vært mest opptatt av islamsk ekstremisme, mens høyreekstremisme i liten grad har stått på dagsordenen, viser rapporten.

– Det er interessant, med tanke på at det er såpass kort tid siden 22. juli 2011. En forklaring kan være at undersøkelsen ble gjort i 2015, da islamsk ekstremisme fikk mye oppmerksomhet internasjonalt, sa Lid, da rapporten ble presentert på et seminar i KS torsdag.

Mest krefter er blitt brukt på å oppdage og håndtere enkeltsaker, i samarbeid med politiet lokalt og PST.

– Det er avgjørende å oppdage personer i risikosonen tidlig, og dette er det mer bevissthet om nå enn tidligere. Men dette er vanskelig, og en del av dem det gjelder er over 18 år og derfor ikke lenger å treffe på de kommunale arenaene, sier Lid.

Kommunene opplever dessuten arbeidet som vanskelig når det dreier seg om religion og minoriteter. Mange mangler kunnskap.

– Det er ikke nok å gi folk en smørbrødliste over kjennetegn på personer i risikosonen, og det er usikkerhet om hva som er bekymringsfullt. Det er også utfordrende at politiet ønsker å bli involvert raskt. Dermed kan kommunen bli sett på som politiets forlengete arm, noe som er problematisk, sier Lid.

Tematikken skaper også betydelig engstelse og usikkerhet hos mange kommuneansatte, ifølge forskerne.

I alvorlige saker, som hjemvendte fremmedkrigere, sliter kommunene med å få kontakt og klarer dermed ikke å tilby hjelp.

I det forebyggende arbeidet er det skole og Nav som har mest oppmerksomhet rettet mot radikalisering og ekstremisme og i liten grad barnevernet.

Mange har et ansvar, men ofte blir blir det SLT-koordinatoren (Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak) som tar på seg oppgaven. De blir gjerne overarbeidet, og får lite tid til annen kriminalitetsforebygging.

– Må motvirke utenforskap

– Det beste tiltaket er å bli enda bedre på det som er kommunens oppgave; å utvikle lokaldemokratiet slik at alle – også barn og unge – opplever at det fungerer. Og vi må motvirke at folk faller utenfor. Da er skolen viktigst, sa Yngve Carlsson, spesialrådgiver i KS, på seminaret.

– En fellesnevner for dem som blir radikalisert, er mangel på framtidshåp. Kommunen må bidra til å gi dem håp for framtida.

Carlsson var sentral i arbeidet med høyreekstreme på 90-tallet, og sammenliknet kommunenes håndtering av dem og dagens ekstremister.

Mens de høyreekstreme var knyttet til sine lokalsamfunn, godt synlige, relativt unge – 14–18 år – og kunne «snakkes» ut av miljøene, skjer radikaliseringen i dag på gutterommet, på internett. De er vanskelige å oppdage, og der er vanskelig å vite når man skal gripe inn eller kontakte politiet.

– Flertallet kom til Norge i barndommen eller ung alder, og var dømt til å tape i utdanningssystemet. Snittalderen er 27 år, og da har de vokst ut av det kommunale apparatet, påpekte Carlsson.

Sosiale problemer og kriminalitet

Tallene Carlsson viste til, bygger på en ny rapport fra PST om bakgrunnen til dem som blir radikalisert.

PST fant at hele 88 prosent er menn, og at 65 prosent er under 30 år. De fant 30 etnisiteter blant disse. Hele 18 prosent er konvertitter.

Drøyt 17 prosent har mistet én eller begge foreldrene i løpet av barn- og ungdomstida. Mange har sosiale problemer, og et stort flertall hadde hatt befatning med kriminalitet før de ble radikalisert.

73 prosent av personene i undersøkelsen ble radikalisert etter at Syria-konflikten startet.

Denne konflikten har også medført at flere kvinner er blitt radikalisert – før var det nesten ingen kvinner i de kjente ekstreme islamistiske miljøene.

På seminaret påpekte PST-sjef Benedicte Bjørnland nye utfordringer vi kan stå foran: Fremmedkrigere som kommer hjem med barn.

– I IS’ kalifat har barn en betydelig rolle. De blir brukt som bødler, selvmordsbombere og predikanter. Vi vet om mer enn ti barn som er født av kvinner som har reist fra Norge, og som kanskje kommer tilbake. Det er grunn til et tidlig varsku om vi bør ruste oss for å ta imot barn av kalifatet, sa Bjørnland.