– Kommunen er alt det vi omgir oss med. Det er det vi puster.

(Gro Dahle leser diktene sine i slutten av denne podkasten)

Gro Dahle er en av våre mest kjente poeter og barnebokforfattere. Hun har skrevet over 30 diktbøker og like mange bøker for barn, bøker som ofte er illustrert av mannen hennes, tegneren Svein Nyhus. Hun har også skrevet dramatikk, romaner og prosabøker om skriving. 

Torsdag ble hun tildelt hedersprisen under Bragepris-utdelingen, for å være en modig og banebrytende stemme som ikke er redd for tabuer og det unevnelige. Og nå har hun altså latt seg inspirere av kommunen.

– Hvorfor en diktbok om kommunen, Gro Dahle?

– Kommunen er noe vi alle er en del av, det er en naturlig del av livene våre, også tenker vi ikke over det, og så snakker vi ikke om det, og vi vet nesten ikke at det finnes, men det er der, det øyeblikket vi skrur på strømmen, det øyeblikket vi skrur på krana, det er grøftekantene og det er trærne og veiene. Kommunen er alt det vi omgir oss med. Det er det vi puster. Det er kommunen vår, sier Dahle.

Hvor er kommunen blitt av?

Vi intervjuer henne i bilen, på tur rundt i hennes kommune som er Færder. Dahle med familie bor i den delen som før het Tjøme. For Nøtterøy og Tjøme ble til Færder i 2018, og sammenslåingen har også inspirert til et par av diktene i samlingen.

– Moren min som er pensjonist, sier: Hvor i all verden er kommunen blitt av? Hun finner ikke kommunen sin. Frivillighetssentralen er blitt sentralisert og pensjonistforeningen hvor er den? Hvor er de ulike tilbudene blitt av? Hun må kanskje ta to busser for å komme fram. Det samme med babygrupper og den slags. Det er flyttet fra Tjøme til Nøtterøy sentrum, sier Dahle før hun svinger ut til blanke svaberg hvor havet skummer mellom steinene.

– Er det ikke flott her, sier hun og slår ut med armene. Hun er på kommunal grunn. Det staselige fritidshuset like ved med gjerder som går helt ut i vannet er lukket for sesongen.

– Da kan vi gå ut hit å ta bilder, sier hun, går over mot en privat plen, og kaster ett blikk mot huset. Feriegjestene liker ikke for mye tråkk på eiendommen sin.

Svensk inspirasjon

Det var den svenske poeten Jimmi Alm som vekket kommuneinteressen til Dahle. Han er engasjert som kommunepoet i Tranemo kommune i Sverige. Det er et prosjekt han selv har vært med på å utvikle og søke inn midler til, og målet er å skrive dikt om kommunen i ett år.

Å bruke 900.000 kroner på dikt har skapt kontroverser og mye oppmerksomhet og debatt i Sverige. Men Alm er i gang, og han har invitert andre poeter til å skrive kommunedikt også, blant annet Gro Dahle. Det skal samles i en antologi.

– Etter at jeg hadde skrevet et dikt til Alms antologi, så jeg at jeg hadde mye mer stoff, at temaet var mye dypere og bredere enn jeg hadde trodde, sier hun.

Og dermed ble det en hel bok på over 170 sider, som er ganske mye for diktbok.

Et forankringspunkt

– Kommunen er et slags hjem, og hjemsted er jo noe som ofte går igjen i dikt, det med hjemmet og det med familien, men kommunen er også en slags familie, et grunnfeste, et ankerfeste og et forankringspunkt, og en plattform alle mennesker har, som er felles for oss. Et hjem som vi forholder oss til uten å nesten vite at det er der, slik som et hjem med foreldre er – vi tenker ikke på at hjemmet er der, men hjemmet er der og holder oss, og gir støtte til oss. Og sånn er det med kommunen også, sier Dahle.

Boka er en kjærlighetserklæring til kommunen, hennes egen men også alle andre kommuner.

– Selv om jeg har valgt en kystkommune, med hav og tang, så handler det om alle kommuner. Det er ikke hjemstavnsdiktning akkurat. Det er en måte å synliggjøre kommunen på, på godt og vondt. Men mest på godt da, ler Dahle, som er blitt kommunefan i løpet av arbeidet med denne boka.

Hun har gått på oppdagelsestur i kommunen. Vært rundt i kommunens hus og korridorer, løftet blikket og sett kommunen overalt, satt seg inn i det kommunale språket. Og i mange av diktene går trærne igjen.

Som dette om trær og valg:

Jeg har bestemt meg

for å stemme

på lønnetreet nede i svingen.

En rolig og avbalansert ordførerkandidat

Som jeg ser opp til med beundring.

Ospene prater for mye.

Rognebærtrærne skryter

av bærene sine,

Svartoren

Står der i skyggen

Uten å våge å si noe som helst.

Men lønnetreet derimot

Vil kunne forsikre oss

Om at det skal bli sommer igjen,

Løfte blikkene våre

Opp mot trekronene

Og lære oss å sette pris på

Verdien av en god vind.

– Trærne er mine beste venner, sier Gro Dahle.

Den abstrakte fylkeskommunen

– Kunne du laget en diktsamling om fylkeskommunen eller staten også?

– Jada. Det går an det. Fylkeskommunen hadde vært interessant, for den er veldig abstrakt, jeg har ikke anelse om hva som er ansvaret til et fylke, og hvordan det overlapper med kommunen og staten. For meg er fylket fullstendig og totalt abstrakt. Men kommunen er konkret, sier Dahle.

Som i dette diktet:

Kommunehuset tenner lysene,

vekker rommene,

lampene blomstrer.

Og han som polerer gulvene

er på plass en time før alle andre

og skyver den store maskinen foran seg

gjennom rom som fortsatt sover.

Gulvet i kommunestyresalen

er en skog av falne trær,

Treverket knirker, kvitrer

Et gulv fullt av fugler.

Når jeg lukker øynene,

hører jeg det suser her inne.

Dahle mener boka hennes er folkelig og passer for alle som bor i en kommune, men kanskje spesielt for kommunefolk som kan få vite hva en vanlig innbygger som henne tenker om kommunen.