Når rekorder ikke er godt nok

Kommentar. Er nytten av å få folk integrert raskt viktigere enn å la spillet mellom kommunene fortsette?
Livet på mottak må forberede folk på det lange livet i Norge – selv om noen da får språkopplæring de ikke får bruk for hvis søknaden blir avslått. Dette bildet viser mottaksenteret i Råde kommune. Foto: Magnus Knutsen Bjørke
Hvordan IMDi skal trylle fram et kommunalt ja til å bosette 21.500 personer neste år, er foreløpig helt i det blå

Aldri før har Kommune-Norge sagt ja til å bosette så mange flyktninger ved inngangen til et år. Drøyt 14.000 har kommunene sagt ja til. Det er 3.000 flere enn det som ble bosatt i hele fjor. Utfordringen er bare at det likevel er for få. Fortsatt må kommunene finne plass til 4.000 flere i år. Neste år må bosettingen omtrent dobles fra omfanget kommunene nå har sagt ja til.

Samtidig som strømmen av nye innbyggere øker kraftig, merker kommunene at det økonomiske regnestykket for å håndtere flyktningene er dårligere. Særlig har det irritert mange at tilskuddet for å bosette enslige mindreårige er redusert. 

Kommunene blir altså bedt om å ta imot flere, for en dårligere kompensasjon. Det er ikke noe godt utgangspunkt for å lykkes. Derfor er det relativt imponerende at tidligere bosettingsrekorder blir slått grundig allerede i januar. 

Antallet kommunene takker ja til, vil øke de neste ukene fordi ikke alle har svart Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Likevel må nok direktoratet snart ut på en ny tiggerunde i kommunene, for å be dem øke antallet. Hvordan IMDi skal trylle fram et kommunalt ja til å bosette 21.500 personer neste år, er foreløpig helt i det blå.

I denne situasjonen er ideen om frivillighet fra kommunenes side håpløs, mener Hamar-rådmann Bjørn Gudbjørgsrud i denne ukes avis. Han er ikke hvilken som helst rådmann. Gudbjørgsrud var for mange år siden direktør i KS, hvor han var sentral i utformingen av KS’ politikk. Senere har han vært en av toppsjefene i Nav, hvor han bør ha fått god innsikt i utfordringene som følger hvis ikke nye innbyggere integreres godt nok i samfunnet.

Rådmannens poeng er blant annet at frivillighet er greit så lenge det er en overkommelig gruppe som skal bosettes, men ikke når strømmen av flyktninger er så stor som nå. For hver kommune som takker nei, vil forventningen til de andre øke. 

Vi må dessuten kunne spørre om hvor lurt det er at Notodden, som har betydelige sosiale utfordringer fra før, bosetter langt flere målt mot folketallet enn Karmøy og Klepp, for å ta ett tilfeldig eksempel. Det er flott at politikerne på Notodden tar sin del av ansvaret, men er det der arbeidsmarkedet er best? Er kriteriene for tildeling de rette?

Det er bred politisk enighet om at nye innbyggere må lære norsk, at de som kommer hit som unge tar utdanning og at flest mulig kommer seg ut i arbeidslivet. Likevel tar det årevis før språkopplæringen starter, og tradisjonelt har det vært stor motstand mot at asylsøkere skulle få lov til å jobbe. Om matkuponger erstatter lommepenger vil det ikke hjelpe på integreringen, men gjøre starten på livet som god norsk borger litt tøffere.

Gudbjørgsrud har et godt poeng når han påpeker at det å sitte i årevis på et asylmottak er en veldig dårlig start på integreringen – ikke minst fordi det oppholdet nærmest er innholdsløst. Livet på mottak må forberede folk på det lange livet i Norge – selv om noen da får språkopplæring de ikke får bruk for hvis søknaden blir avslått. Å få folk kjapt i gang i arbeidslivet gir skatteinntekter og produksjonsvekst. I stedet må fortsatt flere tusen vente i mottakene – selv om kommunene har blitt bedre. Om det er en god forvaltning av ressursene, er ikke sikkert.

 

Flere artikler om
Emner

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.