Livet etter gruva

- Å skape nye lønnsomme arbeidsplasser i en liten distriktskommune hvor hjørnesteinsbedriften blir lagt ned, er langsomt arbeid, konstaterer ordfører Marianne Ornæs (Sp) nå i ettertid.

Og mer Distrikts-Norge enn Røyrvik og Indre Namdalen er det vanskelig å få det. På svensk side er det mest trær og glissen gläsbygd. På norsk side er det også langt mellom gårdene. Skogbruk, jordbruk og litt turisme er leveveiene, nå når kobber, sink og sølv er ute av fjellet.

Ordfører Otnæs har vært med på hele omstillingsprosessen siden gruva stengte sommeren 1998. Kommunen fikk 12,7 millioner i omstillingsmidler. 85 mann sto uten arbeid.

Da Håkan Eliasson kom fra Sverige, med en databedrift i lomma og lovet 100 arbeidsplasser i Norge med utgangspunkt i Røyrvik, syntes ordfører og flertallet det hørtes spennende ut.

Det norske lokalkontoret av DigiDoc ble etablert i det nye, kommunale næringsbygget. Omstillingsmidler gikk til opplæring av ansatte. Men så kom tyngre tider for IT-bransjen. Etter tre år ble det såkalt styrt avvikling. Mange mener kommunen har kastet bort mange penger på dataeventyret. Kommunestyrerepresentant og tidligere stortingsrepresentant Inge Staldvik (SV) er Èn av dem.

- Jeg synes ikke vi har fått stort ut av omstillingsmidlene. De fleste gikk til svensken som kom, skummet fløten og forsvant. Og for kommunen var det tydeligvis gjevere å være svensk eventyrer enn å være fra bygda, mener Staldvik.

Men dette er ordfører Ornæs sterkt uenig i.

- Elisasson trodde på å etablere en bedrift i utkantstrøk, hvor arbeidskraften er stabil og kostnadene lave. Og han tjente ikke på dette. Tvert imot tapte han masse penger, sier hun.

Fra DigiDoc til Kollektor

Ordføreren mener DigiDoc-erfaringen var svært viktig for Røyrvik. For ut av ruinene vokste Kollektor AS. De holder til i et stort, gult næringsbygg i Limingen og foreløpig er det nok av plass å vokse på.

Daglig leder Rune Skåren er også enige i at den svenske dataerfaringen var nødvendig. Han har vært med hele veien, og for ett år siden startet sju ansatte Kollektor. Den eies 50 prosent av de ansatte fra bygda og 50 prosent av næringsparken, hvor kommunen er hovedaksjonær.

Bedriften driver med digital arkivskanning. Mye tid går med på skanne målekort fra e-verk og vannverk, for så å systematisere dataene. De kjører også regnskap for bedrifter.

- Vi gjør omtrent den samme jobben som i DigiDoc. Men vi har lært av feilene, sier Skåren.

Han ikke tro på rask vekst, men små steg av gangen og å sikre det man har. Han mener også at det ikke er nok å sitte i Røyrvik med et godtprodukt, aktivt salg må til.

- Vi har to selgere i Oslo. Det er helt nødvendig, mener han.

Tanken om at en databedrift kan drives hvor som helst er ikke helt sann, mener han.

- Vi ser ikke på oss selv som en databedrift. Vi produserer tjenester. Og den tjenesten må selges. Salgsarbeidet kan ikke gjøres fra Røyrvik. Men produksjonen kan godt ligge her, sier Skåren.

Også en annen databedrift er kommet til i næringsbygget. Der driver GND-miljødata Hjorteviltregisteret.

Rundt 550 personer igjen

- Vi skulle egentlig startet omstillingen to år før gruva ble lagt ned. Men det var vanskelig å ta inn over seg at det skulle ta slutt. Vi sa hele tiden at nå må vi komme i gang, men det ble ikke fart i arbeidet før stengningen var et faktum, sier Ornæs.

Mange dro da gruva stanset. Noen fikk jobb i andre gruver eller på anlegg, andre ble pendlere, en del begynte på utdanning. Flere satset mer på gården, som til nå hadde vært attåtnæring. Det kom også innflyttere, men folketallet sank med godt over 100 personer. I dag bor det rundt 550 personer i Røyrvik.

Konsekvensanalyse og mulighetsanalyse ble laget de første årene. Så måtte folket mobiliseres til å tenke nytt. Det ble laget møteplasser og idÈdugnader. Samholdet ble styrket gjennom kulturarrangementer. Prosjektledere ble ansatt i kommunen, og en næringspark ble opprettet. Omstillingsperioden var offisielt på seks år, men det meste skjedde fra høsten 1998.

Næringsgrunnlaget i Røyrvik er spinkelt. Flere småbedrifter hadde gruva som viktigste kunde. Men en måtte også se på hvilke naturlige forutsetninger som var i bygda.

Å bygge videre på det gamle maskinverkstedet til gruva ble naturlig. Her har de ansatte overtatt og kjøpt seg inn. De fikk overta utstyr og hall. Litt oppstartingsmidler fikk de også. Men fra nå av må de klare seg selv.

- Det var en kjempestor overgang fra å være ansatt ved gruveverkstedet til å drive eget verksted. Det er vanskelig å få det til, men i år kan vi kanskje klare et ørlite pluss i regnskapet, sier daglig leder Hans Oskar Devik.

Verkstedet sysselsetter sju personer, og de har spesialisert seg på reparasjoner av store anleggsmaskiner, men må ta alt fra EU-kontroller til småreparasjoner på personbiler for å klare seg.

- Utfordringen er å få brukt verkstedet hele tiden, og ikke bare når det er topper. Nå har vi fått noen faste serviceavtaler, og det hjelper, forteller Devik.

En plattform

Det er blitt ca. 25 nye arbeidsplasser av omstillingsmidlene i Røyrvik. Heldigvis for kommunen har den også kraftpenger som står i næringsfond.

- Jeg føler at omstillingen har gitt oss en plattform. Vi har fått til noen gode bedrifter som kan vokse. Vi har også nye prosjekter det jobbes med gjennom næringsparken. Men vi burde absolutt ha fått en videre oppfølgingsprogram fra staten, sier ordfører Marianne Ornæs.